FISKERIPIRATENE

Ulovlig fiske er både lønnsomt og tilnærmet risikofritt.
Alle røverkapitalisters ønskedrøm, med andre ord.

Dyphavstorsken (Patagonoian toothfish) er utrydningstruet; selveste Røkkefisken.
Kjell Inge Røkke slo seg opp på denne fisken, ved siden av sin preferanse for burmesisk tømmer.

Tunfisk selges for rundt 15 000 dollar fisken; den er også i deep shit nå; og ofte er fangsten mye mer verdt i penger for kapitalistene, enn både båtene den fraktes i, og fiskerne ombord.
Dersom vi legger sammen all ulovlig fiske, fra torsken i Barentshavet, tunfisk i Middelhavet, øresnegl i Sør-Afrika og mer, ja, så snakker vi om en ulovlig økonomi i antatt størrelseorden 15 milliarder dollars på årlig basis.

Dersom disse tallene ikke passer inn i ditt verdensbilde, så får du ta saken opp til debatt med forskeren David Agnew ved Imperial College i London; jeg gidder ikke.
Ulovlig fiske er uansett en multimilliardbutikk for de mange kapitalister uten skrupler og moral; hvilket ifølge almenn empiri skulle omfatte de aller fleste av dem.

Nesten all ulovlig fisk som går til Europa passerer forøvrig via Las Palmas på Gran Canaria.
Men hadde ikke transitten skjedd der, så hadde den skjedd ett annen sted.
Las Palmas er dog glimrende plassert, og har ei utmerket havn, for verdens fiskeripirater.
Å spore den ulovlige fisken er ikke helt umulig, men er likevel såpass vanskelig at EU-myndighetene velger å se en annen vei; de ønsker ikke de enorme kostnadene som ville knyttet seg til et fungerende kontrollregime.

Her ser vi altså svakhetene med Laissez-faire og markedsfundamentalismen.
Naturen lider og utryddes; noen få mennesker, som allerede er mer enn rike, de er de eneste som tjener på rovfisket, og alle de mange andre kapitalistiske skurkestrekene.

Fattige Mauritania, for eksempel, plyndres av europeiske og kinesiske fiskebåter.
Mauritania har dessverre ingen fungerende kystvakt; så her ser vi også svakhetene med å ikke ha en marine, slik pasifismens mange tilhengere i de ledende politiske miljø tar til orde for.

Fiskeripiratene tiltrekker seg minimalt med oppmerksomhet.
Ingen Super-Bono eller Sir Bob hever sin sexy røst mot rovfisket som plyndrer Afrika.
Ikke Angelina Jolie eller Madonna heller; bare så kjønnsperspektivet ikke blir glemt.
Ikke er de like skremmende som islamske terrorister heller, og fiskerøverne kan således heller ikke benyttes av politikerne som nyttige idioter for å innføre sensur og overvåking i vesten.
Så joda: interessen er minimal; det er jo bare naturen som blir ødelagt.

Det globale markedet skaper altså globale røvere, mens ingen global sheriff gir dem motstand.
Kortene er merket, og spillet er skittent; markedsfundamentalistene synes dette er greit.
EU gir eksempelvis Frankrike subsidier for å bygge nye fiskebåter; hvilket franskmennene gjør.
Libya, blandt flere, kjøper så de gamle franske båtene for latterlig lave priser, setter libysk flagg på dem, og leverer ulovlig fisk til Frankrike igjen; oftest i samarbeid med franske kapitalinteresser.

Og bakmennene har selvsagt politiske kontakter, enten de opererer i fra Haugesund, Murmansk eller Liverpool; det er mer regelen enn unntaket.
Vi snakker tross alt om en multimilliard industri.

Der det er penger, der er det politikk.
Stem Kystpartiet.


.