NEMO

Du har sikkert på et eller annet tidspunkt i livet kommet ut for ei "god" gammeldags bølle.
We all know the drill: På et tidspunkt er der faktisk ikke mer å si; da er tiden inne for handling.
Der er, in the end, ikke mer å snakke om.
Og kampen må komme.

Noen fornekter dette.
Det er derfor jeg misliker pasifisme; den korrelèrer svært dårlig med virkeligheten.
Pasifismen er ikke militarismens antagonist, den er ondskapens dumsnille bror og kamerat.
Men nok om det.; jeg er lei av å delta i debatter om militærnekting, og vi har jo nesten ikke verneplikt i gammeldags forstand av begrepet lenger uansett, her i Norge 2010.
Vi surrer heller rundt i Afghanistan, av alle steder.

Jeg er fascinert av den fiktive figuren Kaptein Nemo; iallefall der han framstilles på rett måte, slik forfatteren/skaperen av figuren hadde tenkt seg ham.
Nemo er en reflektert mann, og vet godt at han er en mister nobody som aldri kan vinne, men han velger å kjempe likevel.
Ikke ut i fra stormannsgalskap, men av pliktfølelse; og noe hevngjerrighet.

Det er kanskje bare valgdepresjonen som påvirker tankegangen min, utradert som vi ble, vi i det moderate sentrum.
Men stadig oftere får jeg en feeling av at bølleoppgjøret nermer seg.
Feelingen av at nå er snart løpet kjørt for hva der er å si.

Eldreomsorg, kriminalpolitikk, sosialpolitikk, FN-politikk, U-hjelp m.m.

Er ikke det som må sies egentlig allerede sagt?

Ikke i detaljer, men sånn i grove trekk?

Denne bloggen tar seg et dypdykk.

Vi får se om jeg har mer å si.

Senere kanskje.



...