DET GAMLE NORGE VI KJENNER BLØR OG DØR

Ifølge Arbeids-og-inkluderingsdepartementet defineres ordet integrering som «likestilling gjennom like muligheter, rettigheter og plikter til deltagelse for alle, uavhengig av opprinnelse».

Motsetningen til integrering defineres som segregering; der «grupper av mennesker eller miljøer lever adskilt».

Legger vi disse definisjonene til grunn, ja, så ser vi umiddelbart at det norske samfunnet slett ikke trenger noen innvandrere i det hele tatt for å få integreringsproblemer i stadig økende hauger og lass.

Boligbygging i Stavanger

Inntil seint 1990-tall pleide min kommune Stavanger å selge ut tomter ganske rimelig til boligbyggelagene; og dette da i bytte mot at opptil 30% av de nyoppførte boligene skulle gå til såkalte vanskeligstilte boligsøkere.

Sistnevnte ble dermed selveiere, de kom seg inn i nabolag de ellers aldri ville hatt råd til å kjøpe seg inn i, og de ble dermed invitert til dugnader, foreldretreff o.l.

Med andre ord: de ble integrert.

Avskaffet av politikerne

Under Kjell Magne Bondevik ble denne typen politikk karakterisert som «konkurransevridende» og ble derfor ønsket avskaffet raskt av de folkevalgte. Kommunens tomter skulle selges til markedspris.

Sosialklientene ble så forvist til store slumaktige felt av sosialboliger; som raskt degenererte til de reneste shanti-towns.

Oppsummering:

Mennesker som før deltok i det samme nærmiljø lever nå adskilt; og gruppene har slett ikke tillit til hverandre. Offentlig sektor må pøse ut stadig mer midler til de sosiale tapere; både til boligkjøp, til reparasjoner og til rehabilitering.

Ingenting av dette nidingsverket var somaliske flyktningers verk.

Det var etnisk norske kommunepolitikere i Stavanger under Høire som sto bak segregeringen; da de sluttet å ta praktisk ansvar for integreringen av sine medborgere.

Denne kostbare ansvarsfraskrivelsen er slett ikke særegen for Stavanger.

Da Aftenposten konfronterte Oslos ordfører Fabian Stang (Høire) med at menn på Sagene i gjennomsnitt lever 12 år kortere enn menn på Vinderen, så svarte ordføreren i hovedstaden vår at «det offentlige kan ikke gå tur for folk».

Det er likevel ikke bare de fattige i Norge som segregeres ut av fellesskapet.

Da Norges rederiforbund sa at det var urettferdig å betale hele 0,6% skatt fra ett overskudd på usle fem milliarder: hvem var det de egentlig forsøkte å overbevise?

Næringsdrivende som betaler selskapsskatt, arbeidsgiveravgift m. m.? Arbeidere som skatter 26% av en lønn på 200 000?

Lever rederne så adskilt fra resten av oss nordmenn at de ikke aner hva vi andre synes er rett og rimelig?

Tørre tall viser klart at finanseliten har all grunn til å føle seg høgt hevet over den jevne nordmann.

Ifølge SSBs inntektsstatistikk tjente den tiendedelen av mennesker med de høyeste inntekter i landet vårt 29,5% av total inntekt i 2005; dette mot 18,7% i 1990.

Den økte økonomiske skjevheten skyldes i hovedsak økte kapitalinntekter, og da særlig aksjeutbytte.

At denne såkalte "finanseliten" truer den norske fellesskapsfølelsen er knappest en nyhet lenger.

Ingen norsk regjering kan tilsynelatende motvirke denne tydelige segregeringen vi erfarer i virkelighetens verden.

Statsminister Jens Stoltenberg som i duellen med Rimi-Hagen fremsto som den reneste Salvador Allende står faktisk nå i ledelsen for en pensjonsreform som ikke gavner arbeiderfolket.

For en tid siden siden ga de to danske samfunnsviterne Gert og Gunnar Svendsen ut Social kapital. En introduktion .

I boken hevder de at konvensjonell økonomisk teori bare fokuserer på landenes rikdom av arbeidskraft, realkapital, utdanning og naturressurser; men totalt overser den «sosiale kapitalen», dvs. tilliten, eller integreringen, samfunnsmedlemmene imellom.

På grunn av janteloven, enhetsskolen og de sentraliserte lønnsoppgjørene er denne sosiale kapitalen større i de nordiske landene enn i land som USA.

Dette gjør de nordiske økonomiene svært effektive, da staten slik slipper å bruke store penger på overvåking og kontroll.

AKP skjønte aldri at væpna revolusjon i Norge betyr at folk må skyte på de gamle klassekameratene sine.

Denne effekten kan vi elegant kvitte oss med ved å innføre privatskoler.

Enkelte kvasi-radikalere har for vane å dyrke franskmenns store streike-og-bråkevilje; men går vi disse franske konfliktene nærmere etter i sømmene, så ser vi at de ofte handler om velorganiserte gruppers privilegier.

Sist ut er togførerne, som kjempet for retten til å pensjonere seg ved fylte 50 år, en fransk særordning fra damplokomotivets dager.

Norgesmodellen trues av EU

Norsk LO`s strategi har vært å regulere lønningene på tvers av bransjene. Dette har gjort det vanskeligere for arbeidere i én bransje å «stikke av» eller «falle fra» i den norske lønnsutviklingen, men denne modellen trues jevnlig av EU.

EU-domstolen tvang nylig Sverige til å la latvisk tariff gjelde for latviske arbeidere i Sverige.

Regjeringen kan sette Norge i det samme klisteret hvis den ikke reserverer seg mot EUs tjenestedirektiv.

Billig middelklasse i landet

En mye omtalt følge av den egalitære (likhetsorienterte) lønnsstrukturen i landet er at lavlønnsarbeiderne blir dyre i drift.

Vel så viktig er det likevel at middelklassen blir billige: Norske ingeniører, leger og professorer tjener mindre enn sine vestlige kolleger, og når alt kommer til alt, er det bedre å konkurrere på utdanning enn på sultelønn.

Dessuten, hvis høye skatter og lønninger virkelig sender investorene skrikende og gråtende på rømmen: hvorfor er da Danmark og Sverige og Finland ifølge World Economic Forum nå i blant de seks mest konkurransedyktige landene i verden?

Kan det ha noe med integrering å gjøre?

Vi er altså nå i den interessante situasjonen at politikerne våre ønsker å bedre Norges økonomiske konkurranseevne ved å fjerne alle landets fremste konkurransefortrinn.

Stavanger kommune trodde for eksempel at et fritt tomtemarked ville gi den mest effektive fordelingen av boliger, men resultatet ble altså likevel en mer omfattende offentlig inngripen.

Jens Stoltenberg tror altså at en intens innlemming av EU-regler i Norge gjør oss mer konkurransedyktige som nasjon; selv om disse reglene beviselig gir landet en økonomi mye mer lik den franske, som for tiden vokser med under 2% der tallet for fastlandsnorge ligger på det dobbelte.

Septemberkrakket 2008 burde videre vise oss alle at status quo ikke er uten forbedringspotensiale, for å si det mildt og forsiktig.

Integrasjon og segresjon kan absolutt være så mangt som vi ser; og derfor trenger ikke "folk flest" i landet vårt alltid å tro på at hudkuløren på folk er den mest viktige forskjellen.

Skipsrederen eller næringslivssjefen er for eksempel to kvite individer som er like fjerne for den allmenne norske kulturen, som det en somalisk geitenomade eller en australsk aborginer er.

Bloggeren Amos Keppler har tidligere påvist at segresjon betyr døden for alle oss fattige, og han viser videre at dette fakta framstår som likt i alle verdens nasjoner.

Vi burde nok ikke la oss overraske lenger; i en moderne verden som behandler mennesker verre enn dyrene, og som ikke engang lenger føler skam ved dette fakta.