ELSE (Alexander Kielland 1881)

Else får en lykkelig oppvekst i et kråkereir kalt Noas Ark, sammen med kloke koner, avdankede musikere, og småkjeltringer; hun går under kallenavnet Loppen, fordi hun hoppet så mye som barn.
Jeg vil tro at vi i våre dager ville kalt henne for et løvetannbarn; sånne som (tilsynelatende) alltid klarer seg fint på charmen og latteren.

Allerede etter første kapittel er tonen satt, og et fantastisk og troverdig persongalleri er etablert.
Forfatteren får sagt mer i første kapittel, enn det mange forfattere får sagt i løpet av ei hel bok.
Boka er nemlig kort, jeg fikk lest den i løpet av noen timer, og den inneholder ei sterk julehistorie.

Mens fattigfolket strider med sitt (og dèt er ikke så fint lite) tar borgerskapet samfunnsansvar; de etablerer Foreningen for falne kvinner av Sankt Petri Menighet.
Byens mest fornemme fruer kappes om å inneha de mest betydningsfulle vervene, og byens konsul klappes inn som formann i foreningen; konsulen som forøvrig egenhendig har besørget en betydelig del av fallenheten i de fattige lag i folket.
Ordet hykleri får nye dimensjoner.

Der Charles Dickens nok kunne bli litt vèl sentimental og moralistisk, selv om han også skreiv godt, velger Alexander Kielland seg en overraskende moderne tone.
Ser vi bort ifra den rene gramatikken, så kunne denne boka fra 1800-tallet vært skrevet i dag.

Faktisk.

Det irriterer meg litt at jeg ikke har lest mer Kielland før; for jeg har faktisk gått glipp av noe.
Men det betyr jo også at jeg har mye snadder å glede meg til.

Apropos Charles Dickens sentimentalitet: Ei ekte julehistorie skal jo sjølsagt ha elementer av sentimentalitet, og Alexander Kielland har heller ikke spart på konfekten i så måte.

Likevel opplever jeg tristessen som veldig riktig i denne historien.
For det ender jo trist, selvfølgelig.

For fattigfolket ender det gjerne slik.


.