Alexander Kielland er Stavangers mest kjente forfatter, og er gjenkjent for de aller fleste gjennom skolehistorien om lille Marius, som blir slått ihjel med latin og flere byer i Belgia.
Som de fleste forfattere fra 1800-tallet bruker han et omstendelig og snirklete språk som ikke brukes i dagligtale lenger; ikke ulikt det språket de bruker i westernserien Deadwood; minus all banningen selvsagt.
Boka er litt slitsom i starten, men fra midten og ut blir det storslagen satire.
Ingen utleverer borgerligheten så infamt og treffsikkert som Alexander Kielland; en mann som sjøl var en del av den.
Og på 1800-tallet trengte ikke norske forfattere å skrive bøker der alle mennene var onde, mens alle kvinnene var helgener; så Kiellands kvinneskildringer er mye mer realistiske enn noe av den PK-litteraturen vi blir hjemsøkt av nå i dag.
(Hører du Tore Renberg: Jeg har aldri likt hverken deg eller bøkene dine)
Borgerskapsfruene som gråter over at noen har større fløtemugge i sølv enn dem selv, kunne jo like gjerne vært en aktuell problemstilling i vår tid.
Fortuna er navnet på den fiktive bedriften i den fiktive byen, der mange fiktive mennesker bor; likevel påstås det bestemt at likheten med Stavanger og ymse stavangerfolk er påfallende.
Vi skal slett ikke se bort i fra at inspirasjonen til romanen kom lokalt.
Fortuna blir et offer for finansielle bomskudd og generelt overmot; og drar så med seg hele lokalsamfunnet ned i skammeligheten.
Store og små forsøker å berge mest mulig av restene for seg sjøl og sine; solidariteten blir det så som så med.
Det er skildringene av nederlaget som er bokas beste del; dette er tragikomisk.
Man synes synd på menneskene, samtidig som de utleveres som patetiske og lite aktverdige.
Noen faller for grådighet, andre for behovet for å bli respektert.
Noen faller kun fordi de vil bli elsket.
Menneskene er svake.
Alexander Kielland stod alltid på de fattiges side, som Charles Dickens gjorde, og dette skinner klart gjennom i Fortuna.
Men han demoniserer hverken rike eller fattige; god satire demoniserer aldri.
Kielland har gode skildringer av hvordan mange mennesker ganske kynisk posèrer som prektige; dette for å gjøre seg sjøl uangripelige i forhold til sine egne feil og mangler.
I Alexander Kiellands samtid var det gjerne kirkelivet som var arena for denne mekanismen, mens nå i dag er det vel helst multi-kulti og U-hjelp som definerer prektigheten.
Anbefaler jeg boka? Ja jeg gjør nok det.
Men husk bare på at der er endel tungt språk da.
.
4 kommentarer:
Kielland går noen nummer utenpå det meste av moderne litteratur. Språket er ingen hindring - dog tynnes vel rekkene av folk som ønsker å yte noe for å oppleve.
Best av alt liker jeg når Stavangerpolitikere (høires Sevland eksempelvis) hyller Kielland uten å fatte at han ikke likte mennesker som dem.
Dog - den humoren blir lett intern...
Jeg har også tenkt den tanken: Hvorfor hyller høiremænderne Kielland?
(humre)
Hoiremænd hyller alt som kan kaste glans over dem selv - selv på de mest hykleriske måter. Det er slik det var da Kielland levde, og det er slik det er idag.
Aye :)
Legg inn en kommentar