lørdag 7. november 2009

FORTUNA (Alexander Kielland 1884)




Alexander Kielland er Stavangers mest kjente forfatter, og er gjenkjent for de aller fleste gjennom skolehistorien om lille Marius, som blir slått ihjel med latin og flere byer i Belgia.

Som de fleste forfattere fra 1800-tallet bruker han et omstendelig og snirklete språk som ikke brukes i dagligtale lenger; ikke ulikt det språket de bruker i westernserien Deadwood; minus all banningen selvsagt.

Boka er litt slitsom i starten, men fra midten og ut blir det storslagen satire.
Ingen utleverer borgerligheten så infamt og treffsikkert som Alexander Kielland; en mann som sjøl var en del av den.
Og på 1800-tallet trengte ikke norske forfattere å skrive bøker der alle mennene var onde, mens alle kvinnene var helgener; så Kiellands kvinneskildringer er mye mer realistiske enn noe av den PK-litteraturen vi blir hjemsøkt av nå i dag.

(Hører du Tore Renberg: Jeg har aldri likt hverken deg eller bøkene dine)

Borgerskapsfruene som gråter over at noen har større fløtemugge i sølv enn dem selv, kunne jo like gjerne vært en aktuell problemstilling i vår tid.

Fortuna er navnet på den fiktive bedriften i den fiktive byen, der mange fiktive mennesker bor; likevel påstås det bestemt at likheten med Stavanger og ymse stavangerfolk er påfallende.
Vi skal slett ikke se bort i fra at inspirasjonen til romanen kom lokalt.

Fortuna blir et offer for finansielle bomskudd og generelt overmot; og drar så med seg hele lokalsamfunnet ned i skammeligheten.
Store og små forsøker å berge mest mulig av restene for seg sjøl og sine; solidariteten blir det så som så med.

Det er skildringene av nederlaget som er bokas beste del; dette er tragikomisk.
Man synes synd på menneskene, samtidig som de utleveres som patetiske og lite aktverdige.

Noen faller for grådighet, andre for behovet for å bli respektert.
Noen faller kun fordi de vil bli elsket.
Menneskene er svake.

Alexander Kielland stod alltid på de fattiges side, som Charles Dickens gjorde, og dette skinner klart gjennom i Fortuna.
Men han demoniserer hverken rike eller fattige; god satire demoniserer aldri.

Kielland har gode skildringer av hvordan mange mennesker ganske kynisk posèrer som prektige; dette for å gjøre seg sjøl uangripelige i forhold til sine egne feil og mangler.
I Alexander Kiellands samtid var det gjerne kirkelivet som var arena for denne mekanismen, mens nå i dag er det vel helst multi-kulti og U-hjelp som definerer prektigheten.

Anbefaler jeg boka? Ja jeg gjør nok det.

Men husk bare på at der er endel tungt språk da.



.

4 kommentarer:

Helge Samuelsen sa...

Kielland går noen nummer utenpå det meste av moderne litteratur. Språket er ingen hindring - dog tynnes vel rekkene av folk som ønsker å yte noe for å oppleve.

Best av alt liker jeg når Stavangerpolitikere (høires Sevland eksempelvis) hyller Kielland uten å fatte at han ikke likte mennesker som dem.

Dog - den humoren blir lett intern...

Admiral_Gullars sa...

Jeg har også tenkt den tanken: Hvorfor hyller høiremænderne Kielland?

(humre)

Helge Samuelsen sa...

Hoiremænd hyller alt som kan kaste glans over dem selv - selv på de mest hykleriske måter. Det er slik det var da Kielland levde, og det er slik det er idag.

Admiral_Gullars sa...

Aye :)