FUGLANE (Tarjei Vesaas 1957)

Det er i vinden som aldri før, det å ville få de arbeidsløse "opp om morran" som en viss minister i fra trøndelagen sa; alle rike-flinke-og-klokefolkene er visstnok skjønt enige om dette.
Og i media er det ikke ørens lyd å få, for oss som vil vise fram at der nok også finnes ei annen side av saken.
Derfor er det så herlig å lese klassisk norsk litteratur; kultur som er laget i ei tid der kunstnerstanden ennå ikke var blitt korrumpert nok av statsstøtte til å bare posère på Skavlan, eller til å drive på med subtil propaganda til fordel for regjeringen.

Boka "Fuglane" er skrevet på nynorsk; og noen har nok kanskje problemer med det?
De kan gå og henge seg, som Norges kjæledegge nummer en i Zimbabwe ville sagt det.
Boka er ei perle, skrevet av en forfatter som ser mennesker, der politikere flest bare ser utgifter og budsjetter.

Innholdet:

Hovedpersonen Mattis "står opp om morran" for harde livet han, det er bare det at han ikke har noe å stå opp til.
Livet hans er et evigvarende nederlag, en total ydmykelse, der han gruer seg til våren, og gleder seg til vinteren.
Han vil svært gjerne arbeide, bli respektert, og hjelpe søsteren sin Hege; hun som forsørger dem begge.
Problemert er bare at arbeid og Mattis liksom ikke går riktig i hop.

Arbeidsgiverne vrir seg unna Mattis, og vi forstår dem faktisk godt.
Boka tegner slett ikke et rosenrødt bilde av den utstøtte; han er en slitsom mann.
Hvilke diagnoser mannen har skal være usagt, men han er bare ikke laget for den type arbeid som er aktuelt.
I den aktuelle settingen han er satt i, så kan vi kalle ham arbeidsudyktig.
Riktignok er han en hylar på å ro, men det vannet han bor ved har nesten ikke fisk.
Og ikke er der trafikk nok til å leve av å ferje folk heller.

Mattis ser tegn og signaler som ingen andre ser, og han klarer som oftest ikke å tie stille om det heller.
Likevel hender det at han bevisst tier om slike ting når han får snakke med fremmedfolk.
Da nyter vår mann å få den respekten som ikke er ham forunt blandt dem som kjenner ham.
Og vi snakker om respekt her, og ikke ressssssspekt i fremmedkulturell og truende/krevende betydning av ordet.
Mattis legger sjøl merke til at folk snakker overdrevent vennlig til ham, slik som de ville gjordt til et lite barn.
Folk er nemlig ikke slemme med hovedpersonen, de bare makter ikke å ta alvorlig en mann som snakker fuglespråk med rugdene, og ikke jobber i sin beste alder.
Rugda sjøl blir forøvrig skutt av en jeger, ene og alene fordi Mattis (as usual) ikke klarer å holde munn når han absolutt burde.
Etterpå plages hovedpersonen mye av dårlig samvittighet for rugdas død.

Tømmerhoggeren Jørgen kommer etterhvert inn i søsterens liv, og hun blomstrer opp.
Mattis forsøker i sin fortvilelse og separasjonsangst å ødelegge det spirende forholdet så godt han bare klarer; han er som sagt iblandt en svært slitsom mann.
Men etterhvert forstår han at også søsteren har rett til et liv.
Mattis er ikke ond, og heller ikke søsteren eller noen andre i boka.
Dette er ei bok uten skurker.

Søsterens nye lykke setter videre hans eget liv i et enda tristere lys.
For selv om de jentene Mattis møter nok er både vennlige og omtenksomme, så blir det bare med det.
Og han vet det.

Til slutt blir hovedpersonen rett og slett trett av å stå opp om morran.
Han er i sin beste alder, men likevel mett av dager.

Slutten blir logisk og uunngåelig.
Vår mann finner fred til slutt.


...