Når vi er innlagt på norske psykiatriske avdelinger, så er det hverken mulig eller ønskelig at pasientene ikke skal snakke sammen.
Faktisk er det slik at når relasjoner knyttes mellom mennesker, så er dette en positiv ting.
En utilsiktet (og uunngåelig) bivirkning av den norske liberale praksisen blir da at vi utveksler erfaringer; på godt og vondt.
Etter kun kort tid vet "alle" pasientene hva behandlerne ser etter, og i detaljer hva psykologer og doktorer vil høre, og dersom en innlagt pasient virkelig vil utskrives fra den aktuelle psykiatriske avdelingen, ja, så vet alle som har ett minimum av mental selvkontroll hvordan vi kan manipulere behandlingsapparatet for å få bli skrevet ut.
Behandlingsapparatet i Norge kan derfor helst bli til hjelp for oss som er ambivalente i forhold til det å ta livet vårt.
De av oss som virkelig helt målbevisst og standhaftig rett og slett vil begå selvmord, og som ikke tar ett minimum av ansvar for seg sjøl og sin helbred gjennom det å være ærlig om sine tanker og søke hjelp, vil alltid - repetèrer alltid - oppnå det å få tatt sitt eget liv til slutt.
Dette er ett bedrøvelig fakta.
Trist men sant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar