NYTALE

Den moderate sosialisten George Orwell (sånne som Stalin hengte) var, som seg hør og bør for ekte mannfolk i hans samtid, i Spania og skjøt på fascistene til Franco på vegne av den legitime regjeringen.
Der fikk den kommende mesterforfatteren følingen med ett nytt fenomèn, som han senere døpte om til nytale; eller newspeak på hans eget morsmål engelsk.

Nytale som språkvåpen overdrives kraftig i hans storverk 1984 - slik at poenget skal hamres inn med storslegge; og poenget gikk faktisk inn i almennheten.
Begrepene 1984 og Big Brother har nå blitt synonyme med overvåking og diktatur.
Boka 1984 kan ikke anbefales sterkt nok.
1984 er en sterk advarsel eller ei god oppskrift på plutokratisk makt; alt etter ditt eget ståsted.

Nytalen er fascismens pustende blader; er det som gir ugrasset liv og vekst.
Alle skal lære seg å dra kjensel på samfunnsfiender ved at disse ikke bruker godkjent språkkode i det de måtte ha å melde.
Nytale brukes selvsagt av mange som ikke er fascister også; da som ett middel til å gjenkjenne de uinnvidde i det lukkede selskap.
Men når du hører nytalen brukt i kombinasjon med en sterk fascinasjon for en tapt gullalder, og vektlegging av ens egen offerrolle; se da bør iallefall varsellampa lyse klart.
Fascisme bør selvsagt ikke brukes som ett vanlig skjellsord på alt man personlig misliker, men litt vaktsomhet er absolutt på sin plass.

Ett godt eksempel på en moderne nytale er etter min mening det norske nyordet beriker.
En beriker er selvsagt en innvandrer, og ordet brukes konsekvent bare i bestemte miljø.
En beriker driver alltid med beriking; og er ment som en ironisk og fiendtlig kommentar til at innvandrere er en berikelse for landet vårt.
Ofte vil de samme miljøene legge til at de håper kvinnelige politikere på venstresiden sjøl blir beriket i den nermeste framtid.
Ordet landssviker brukes konsekvent av de samme miljøene, da for å benevne mennesker som befinner seg til venstre for Demokratene og Kvit Valgallianse.

Fascismens blomster er aller lettest å kjenne igjen.
Blomstene er krig, rasehat og død.
Hver gang.


Jens Stoltenberg fyller år i dag.
Min gave til ham er å tilby min veiledning.
Jeg er en god veileder.

Bjellesauen spør ikke flertallet om veien.
Flertallet følger etter bjellesauen, dersom de vet sitt eget beste.

NORGES OVEROPPHETEDE ØKONOMI: HVOR BLE DEN AV I ALT MYLDERET?

Våre selverklærte økonomiske "eksperter" de skvaldret så veldig nylig i vei om en overopphetet norsk økonomi; der det var livsviktig for land og folk å få tynt ut den såkalte restarbeidsevnen i fra alle sjuke nordmenn.

Her skulle jo sjuke folk ut av heimen og rullestolen, og vekk fra krykkene; ut å plukke søppel, ut å plukke blåbær; whattever som Pølse-Hansen trengte dem til.

Nå er superdepresjonen her, og det uten at "ekspertene" våre på noe tidspunkt så den komme; og mange arbeidsvante og friske nordmenn står nå i arbeidsledighetskø og tvinner tommeltottene.

Betyr dette at sjuke folk igjen kan få lov til å være i fred i Norge?

Eller skal Stoltenbergalliansen fortsatt få plage de sjuke i landet?

Bare av prinsipp?

SUPERDEPRESJONEN

Etter septemberkrakket i 2008 ble det stadig verre og verre for markedsfundamentalismens ridderskap (i både politikken og i media) å fortrenge virkelighetens fakta.

Ingen findress og snerpemunn, ingen fremmedord og kongelige selvtildelte ordener og medaljer kan lenger skjule at det vi her snakker om er et infantilt nasjonalt lederskap; forkledt som voksne.

Sånn går det når land og folk opphøyer grådighet og svindel til den nye religion; og vi velger oss selveste hantikka som det nye nasjonaldyret til å pynte opp Stortinget med.

• Kontunkturbarometeret 4. kvartal 2008
• Januarpakken 2009
• Februarpakken 2009
  
• To be continued?

STOLTENBERGALLIANSEN MÅ SENKES

(Det har aldri vært hverken lett eller populært å være den moderate)

Først har vi alle de norske høyrepartiene (fri og bevare) som må totalforkastes som irrasjonelle og bakstreverske; da gårsdagens løsninger har vist seg i praksis å slett ikke være bærekraftige på en lengre sikt.

* Det ytterste ytre styrbord

* Fremskrittspartiet

* Kristelig Folkeparti

* Høyre

Når vi nå går inn i en global økonomisk superdepresjon, som dessuten er skapt ene og alene av den rikmannspolitikken som disse partiene i årevis har lovprist, ja, så gir vel egentlig konklusjonene seg sjøl hva disse partiene angår.

For veik for veik og alt det der.

Så har vi Stoltenbergalliansen; den må også felles pronto.
Fordi de fortjener det.

Stoltenbergalliansen består nok av mye mer moderate parti enn den forrige regjeringen; men regjeringspartiene holder likevel ikke mål.
Lederskap på autopilot er ikke godt nok.

Ikke i Norge 2009.

Stoltenbergalliansen har uthulet ytringsfriheten i Norge over lang tid nå, og hva som verre er: Regjeringen har ikke vist tilstrekkelig og akseptabel styrke i forholdet vårt til EU.
Datalagringsdirektivet til EU skal forkastes høglytt i svulstige og musikalske ordelag; hvilket regjeringen Stoltenberg har feilet så sørgelig i å gjøre.

Superdepresjonen må tas alvorlig.

Jeg er heller ikke begeistret for regjeringens finansiering av Hamas, og med det Hamas gjerning.
Og superdepresjonen tas heller ikke alvorlig nok av den sittende regjeringen.
Til slutt feiler regjeringen grovt i kriminalpolitikken, i miljøpolitikken, og i integreringspolitikken.

* Arbeiderpartiet

* Senterpartiet

* SV

Det vil være i strid med min kristne tro å forbanne dem alle, men å høflig oppfordre velgermassen i Norge til å heller velge seg et anstendig parti å stemme på; se det burde kunne være innenfor de kristne rammer.

Tilbake står de 10 anstendige norske partiene.
Der burde det kunne finnes noe for enhver smak.

• Det Demokratiske Kjærlighetspartiet
• Norges Kommunistiske Parti
• Miljøpartiet De Grønne
• Rettferdighetspartiet
• Sosialdemokratene
• Pensjonistpartiet
• Familiepartiet
• Kystpartiet
• Venstre
  
• Rødt

KARL MARX & KAPITALEN

Ingen bokverk har betydd mer for meg enn Kapitalen skrevet av økonomen Karl Marx.
Ikke i den forstand at jeg uten forbehold vil "anbefale" noen å lese denne serien, for Marx har ikke så veldig stor underholdningsverdi; sånn rent umiddelbart.
Men et større analytisk tallent enn Karl Marx på fagfeltet økonomi finnes ikke; og dette inkluderer geniale Adam Smith.
Interesserer man seg for økonomi, ja, så finnes der ingen anstendig vei utenom det å piske seg sjøl gjennom alle bindene i Das Kapital.
Karl Marx er en gigantisk analysator.

Språket er gammelmodig og tungvint; Marx skriver ikke poesi akkurat.
Matematikken er knappest til å holde ut; og terpet inn med tysk grundighet.
Det er traurig, jeg vil nesten si slitsomt, å lese Karl Marx; men innimellom kommer små åpenbaringer som gjør det verdt å fortsette videre.
Marx beviser nemlig sine standpunkt hele tiden; han er en typisk vitenskapsmann.
Kallemann driver ikke med føleri; han argumenterer saklig.

Karl Marx viser oss klart hvordan kapitalismen ikke er bærekraftig på lang sikt.
Og gang på gang opp gjennom historien får han rett; igjen og igjen.
Septemberkrakket 2008 er bare starten på en ny slik runde.

Dagbladet liker ikke meg, og jeg liker ikke Dagbladet.
Dette forhindrer meg dog ikke i å bruke Dagbladets reportasjer når jeg finner det opportunt.
Noen av reportasjene til Dagbladet er faktisk fremdeles gode; som verdige og vemodige skygger av gammel og fortapt storhet; nesten som Wien og London.
Astrid Meland lager for eksempel forseggjordte innspill.

Astrid Meland laget en fin oversikt over The Panic of 1873 som likner på den såkalte "finanskrisa" som skvaldreklassen har døpt Septemberkrakket 2008 om til.
Selv foreslår jeg Superdepresjonen, men whattever.
Ettersom arbeidet med 1873 er bra, har jeg ingenting å tilføre.

The Panic of 1873 )))

Alt sammen i 1873 sammenfaller eksakt med Karl Marx kalkuleringer; og sånn vil det bli også i den store depresjonen som nå er på vei.

Ved det forrige "nestensammenbruddet" i 1873 så berget de kapitalistiske nasjonene sitt system og sin overklasse med hjelp av en brutal og voldelig imperialisme; og i tiden fram til århundreskiftet, så underlegger disse imperiene seg nesten hele den vide verden med tvang og makt.
Dette er mulig på grunn av imperienes våpentekniske og industrielle overlegenhet.
Moderne våpenmakt feier effektivt vekk all motstand; gjerne i fra motstandere med en teknologi hentet i fra Napoleonskrigenes tid.

Slik er ikke situasjonen i dag; oddsene er mye jevnere på slagmarken.
Det blir ikke lett for noen nasjon å gjenta "løsningen" etter 1873 denne gangen.
Kanskje noen land vil forsøke seg, men lett får de det ikke.

Om imperialismen )))

Karl Marx hadde selvsagt ingen forutsetninger for å kunne forutse at vesten skulle vinne så lett den gangen; men hans advarsel om at kapitalismen ikke er bærekraftig var likevel helt korrekt.
Nå vinner han den idèhistoriske kampen på overtid; lik et flosshattkledd spøkelse som ler rått i sin grav, mens kapitalistene piler rundt som forskremte små mus.
Markedsfundamentalismen vil falle grundig denne gangen; det er kun et spørsmål om tid.
Det nytter ikke å tviholde på sin seteplass i et synkende skip.

Som innlegget Africa Calling så syrlig påpeker: Markedsfundamentalismen har kun fått utsatt sitt uunngåelige nederlag ved hjelp av å få industrialisert Asia, men nå er det bare Afrika som gjenstår uindustrialisert; og good luck med det prosjektet for den som vil prøve seg.
Og selv om en industrialisering av Afrika mot formodning skulle lykkes ved hjelp av stor dyktighet, så vil også dette bare føre til en relativt kortvarig utsettelse av sammenbruddet.

Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.

LOOK TO HAUGESUND

Med Hanne Krogh som et hederlig unntak, så har det kommet fint lite sexy i fra Haugesund.
Denne ørlille flekken av en vestlandsby flommer over av både narkotika og sosiale problemer.
Store deler av byen ser ut som slike slumstrøk vi nordmenn gjerne forbinder med utlandet.
Man må faktisk nesten bare se det sjøl for å tro det, så ille og så skammelig er det.
Og det brenner faktisk ofte i Haugesund.

Men hvor er media?
Og hvor er Haugesundsbloggerne?

Selv om jeg har vokst opp der sjøl, så har jeg likevel aldri riktig forstått meg på haugalendingene.
Haugesund (og forsåvidt nabokommunene med) styres av et slags merkelig skipperlue-høire.
Ytre sett preges lederskapet av folkelighet og charme; innholdet i politikken er innbarket og ramsalt ytre høyrepolitikk.

Hvor lenge vil disse typiske konkurskommunenes lederskap, som kommunestyret i Haugesund er et godt og typisk eksempel på, kunne flyte videre på vestlendingenes manglende politiske modenhet?

Jeg er svært usikker på svaret; det ytre høire sitter tilsynelatende fjellstøtt i salen fremdeles.
Enten det, eller så foregår der et ganske utstrakt valgfusk på haugalandet.
Haugaland er jo beryktet for sin utbredte semikorrupsjon.
Venner gjør tjenester; loven ser en annen vei.
Alle de "fine" folka sitter i losjen.
Og forfallet sprer seg.

Videre bor alle de rike folka i sine egne bydeler i Haugesund.
Og noen steder i denne ørlille byen, har faktisk de kriminelle elementene overtatt styringen totalt.
Haugesund er preget av ekstreme klasseskiller og stor sosial nød.
Og segregering er negativt for folkehelsen.

Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.

Kanskje haugalendingene fortsatt klamrer seg fast til den døende markedsfundamentalismen?
Kanskje haugalendingene har blitt underkuede og apatiske?
Jeg kan virkelig ikke svare på hvorfor haugalendingene fortsetter på høirekursen.
Jeg bare registrerer fakta.

Hva jeg kan si helt sikkert, er at svært få norske kommuner trenger den politiske moderasjonen mer enn gode gamle Haugesund; og gjerne resten av haugalandet med.
Sant å si, så synes jeg vel at hele vestlandet kunne trenge sårt til litt politisk moderasjon.

Og den politiske moderasjonen i Norge er de følgende parti:

• Det Demokratiske Kjærlighetspartiet
• Norges Kommunistiske Parti
• Det Norske Arbeiderparti
• Sosialistisk Venstreparti
  
• Miljøpartiet De Grønne
• Rettferdighetspartiet
• Sosialdemokratene
• Pensjonistpartiet
• Familiepartiet
• Senterpartiet
  
• Kystpartiet
• Venstre
  
• Rødt

Godt valgår alle sammen; og husk at nettopp din stemme betyr mye.

La aldri noen i skvaldreklassen få innbille deg noe annet.

Som Bjørn Eidsvåg synger: En dag skal rettferdigheten seire.

Kanskje også rettferdigheten for de fattige i landet?

FRANZ JOSEPH HERMANN MICHAEL MARIA VON PAPEN

Han ble født 29. Oktober 1879 i en steinrik og katolsk adelsfamilie i Westfalen som sønn av en godseier, og Franz Joseph Hermann Michael Maria Von Papen var hans navn.

Etter en militær utdannelse som kavallerioffiser begynte Von Papen på en diplomatisk løpebane som tysk militærattaché ved ambassadene i Washington og Mexico.

Under den store europakrigen var han først bataljonssjef ved vestfronten, og senere var han generalstabsoffiser i Forasia, og deretter var han major i den tyrkiske armeen i Palestina.

Han tok avskjed i fra militæret som oberstløytnant i 1919, og han begynte etterpå heller med å engasjere seg i politikk og konservative herreklubber.

Fra 1920-1928 og 1930-1932 var den stolte og konservative høiremanden medlem av det preussiske parlamentet for det Katolske Sentrumspartiet; hvor dagens mann tilhørte den monarkistiske høyrevingen.

Adels-og-høiremanden var fra 30. Januar 1933 til 1. Juli 1934 visekansler i Adolf Hitlers første tyske regjering.

Som høiremænder flest tok Von Papen det som en absolutt selvfølge at overklassens dannelse og manèrer skulle ha en slags magisk og siviliserende effekt på den irrasjonelle bøllekulturen på ytre høire fløy.

Von Papen tok svært svært feil.

Franz Joseph Hermann Michael Maria Von Papen var en erkekatolsk og konservativ adels-og-høiremand.
Akkurat det bør der ikke være noen som helst tvil om.

Og han trodde som høiremænder flest at landets ytre høyre kunne styres og temmes.

Han trodde feil.

Dessverre.

Og sånn var den historien.

ET MORALSK KONKURSBO

1941: JAPAN ANGRIPER DET BRITISKE IMPERIET

Det triste faktum var at flere asiater var villige til å kjempe for imperiet enn britene noen gang kunne ha forventet; eller som imperiet hadde fortjent for den del.
Indiske soldater kjempet og døde tappert i det intetsigende forsvaret av Singapore; burmesiske fjellstammer iverksatte raid mot den japanske hæren fra første stund.
Malayer og Eurasians holdt i gang byer som for eksempel Singapore, når alle spor av den britiske administrasjonen forsvant i vill flukt mot Australia.

Selv mens millioner av mennesker sultet i Bengal (Japanerne hadde kuttet vital ris-import, dette mens inkompetente eller korrupte administratorer var trege til å reagere på krisen), forble faktisk indiske offiserer og soldater, særlig muslimer, lojale til den britiske Raj.
Men når de japanske okkupantene til slutt hadde blitt utvist fra asia og krigen var over; så var ingen asiater i humør til å tilgi det lederskapet som hadde forlatt dem - og som hadde vist seg så svake og uforberedte da det gjaldt.

Likevel antok den britiske administrasjonen at imperiet uten videre ville kunne gjenoppta sin gamle herskerposisjon ved krigens slutt.
De mente også at imperiet kunne overta det uavhengige kongeriket Thailand.

Denne typen utkobling fra virkeligheten er, selvfølgelig, helt typisk for en verdensfjern og moralsk konkurs elite; og dette inkluderer absolutt finanseliten av den moderne markedsfundamentalismen i våre dager.
De historiske paralellene jeg beskriver her er nesten identiske i sitt mønster, og i sin oppbygning.

Det er slående hvordan vi ser den samme arrogante treghet og følelse av usårbarhet i forkant av katastrofen; alternerende med tungsinn og panikk når krisen først er i gang.
Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet 1. August på en annen blogg (VGB) da enhver oppegående analysator kunne se at krisen var nært forestående.
(Oppegående analysator, eller bare en ukorrupt - you`ll be the judge)

Septemberkrakket 2008 vil vi alle merke ettervirkningene av, og det lenge etter at denne bloggen er glemt forever.

Som herskerne av det tidligere imperiet før dem, så har dagens markedsfundamentalister alltid antatt at "de innfødte" er takknemlige for å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de skal tro.
Som imperialistene før dem, så vil også dagens lederskap få erfare at denne konstruerte folkelige "takknemligheten" kun er ett selvbedrag som de luller seg sjøl inn i.

Til slutt vil jeg få komme med en skarp advarsel til eliten i det politisk moderate Norge, som utrolig nok later til å mene at Fremskrittspartiet burde "få prøve seg" - basert på den samme historiske paralellen med The Empire Vs. Japan:

Kaster den sittende eliten oss til ulvene på dette ansvarsløse viset, så trenger de ikke forvente at lederstolen fortsatt står der og venter på dem eller deres parti når FRP-styret en gang senere er tilendebrakt.

Der er en stor forskjell på adelskap og på lederskap.

SELVMORD I PSYKIATRIEN

Når vi er innlagt på norske psykiatriske avdelinger, så er det hverken mulig eller ønskelig at pasientene ikke skal snakke sammen.
Faktisk er det slik at når relasjoner knyttes mellom mennesker, så er dette en positiv ting.
En utilsiktet (og uunngåelig) bivirkning av den norske liberale praksisen blir da at vi utveksler erfaringer; på godt og vondt.

Etter kun kort tid vet "alle" pasientene hva behandlerne ser etter, og i detaljer hva psykologer og doktorer vil høre, og dersom en innlagt pasient virkelig vil utskrives fra den aktuelle psykiatriske avdelingen, ja, så vet alle som har ett minimum av mental selvkontroll hvordan vi kan manipulere behandlingsapparatet for å få bli skrevet ut.

Behandlingsapparatet i Norge kan derfor helst bli til hjelp for oss som er ambivalente i forhold til det å ta livet vårt.
De av oss som virkelig helt målbevisst og standhaftig rett og slett vil begå selvmord, og som ikke tar ett minimum av ansvar for seg sjøl og sin helbred gjennom det å være ærlig om sine tanker og søke hjelp, vil alltid - repetèrer alltid - oppnå det å få tatt sitt eget liv til slutt.

Dette er ett bedrøvelig fakta.
Trist men sant.

OLJEMAFIA

Stortingsvalget 2009 vil mest trolig bli en stor triumf for den ytre høyre ving i Norge; helt uavhengig av om vi liker dette eller ikke.

Årsakene til det kommende politiske nederlaget blir sammensatte, men jeg tror personlig på den oppfatningen at først og fremst kriminaliteten i landet vil terge fram stemmeseddelen til Fremskrittspartiet blandt landets arbeidende folk.

Grunnen til at kriminaliteten ikke tas alvorlig av det politiske lederskapet i landet er slett ikke hippie-filosofi slik vi gjerne først skulle anta; for som bloggeren Winther sier: 68`erne finnes jo ikke.

Årsaken til at Norge er og blir ett paradis for kriminelle, er at krimmen som oftest aldri rammer de høyere samfunnsklassene.

Myndighetene prioriterer ikke krim. De prioriterer budsjettballansen.

Budsjettene skal være stramme for å demme opp for renta; for all den valuta som Norge pumper opp i fra nordsjøen har etterhvert blitt ett luksusproblem for overklassen.

Skal nemlig arbeiderklassen og middelklassen forbruke mer av oljeformuen, ja, så måtte jo overklassen selv hatt dempet sitt forbruk om renta skulle berges.

Vil overklassen i Norge frivillig gi avkall på deler av sitt luksusforbruk for slik å bidra til at allmuen skal kunne innvilges mer levestandard?

Gir ikke svaret seg selv? Slikt skulle jammen ha tatt seg ut?

Når markedsfilosofi blir ett problem for overklassen selv, så bryter de glatt sine egne lover og regler; også med vold dersom de finner dette nødvendig.

Skulle slike mennesker være opptatt av arbeiderfolkets ve og vel?

Nei her skal der pumpes og pumpes og pumpes.

Og for å berge renta skal arbeiderfolket tynes og tynes og tynes.

Vi skal lungesprenges og bli invalidisèrt til tonene fra "Ja vi elsker" alla ihop.

Slik dykkerne ble.

Og det venter oss ingen rettferdig og anstendig belønning i enden av regnbuebyen.

Slik dykkerne ble tygget og spyttet ut igjen.

Snart lever vi jo alle sammen som havegnomene i FRP-land ikke sant?

Og sånn er det bare med den saken.

LEDERSKAP Vs. ADMINISTRASJON

Vi snakker i politikken og offentligheten om både administrasjon og ledelse all time high, men forstår vi egentlig forskjellen på de disse to begrepene?

Spørsmålet i overskriften burde være legitimt å stille.

Om det rent faktisk er legitimt å stille spørsmålet, vil praksis og empiri vise.

Ledelse og administrasjon er nemlig etter min mening to helt separate enheter, og de er kun sjelden pakket i én og samme person.

Lederskap: En leder er noen som evner å forstå hva motivene er for den individuelle samarbeidspartner; og utnytte dem til felles beste.

Lederskap vil si å klargjøre veien foran medarbeiderne; og deretter tillate dem til å utføre sitt aller beste, samt å gi dem deler av ansvaret for sluttresultatene.

Administrasjon: En administrator er noen som kan forstå hva som må bli levert, og når, og hvordan, og til hvilken pris det skal leveres.

Administratorer er fokusert på Key Performance Indicators (KPI) og er svært opptatt av målinger og rapporter.

En leder må alltid være karismatisk og fleksibel, mens en administrator må heller være dogmatisk og oppgavefokusert.

Disse to kvalitetene er sjelden funnet i ett og samme individ, men nettopp det forventer vi.

Hvorfor?

Er det virkelig noe galt med å ha både en leder og en administrator i ett system?

Riktignok innebærer dette en stor lønnskostnad med alle de kunstig høge topplederlønningene innen både politikk og finans ( m.m.) som vi akkurat nå erfarer i Norge, men dette er gjerne bare peanuts i den store sammenhengen?

Et veikt lederskap eller en pastellfarget administrasjon kan jo også bli svært svært kostbart for land og folk.

Gamlemor Norge risikerer jo faktisk å ende opp med selveste Fremskrittspartiet i regjering.

Underholdningsverdien i denne hypotetiske regjeringen er ikke, ene og alene, nok til at nakkehårene mine vil legge seg.

Jeg gremmes.

ULTIMATE BLACK HOLE

Hvordan skal Norge forholde seg til sine eventyrlige oljeinntekter?

Arbeiderpartiet forstår seg på de ordinære økonomiske lovene; som faktisk gjelder i logikkens virkelighet for oss alle.

Vi kan ikke som nasjon og som samfunn svi av alt sammen på en gang i ett heidundrandes haraball, uten at en slik standhaftig og vedvarende idioti gir seg utslag i den etterhvert så velkjente overopphetingen av den nasjonale økonomi.

Det er nå bare Fremskrittspartiet igjen av de norske parti, som faktisk fortsatt innbitt nekter å "tro" på disse økonomiske og matematiske lovene i fullt alvor; men Frp tror jo ikke på de globale klimaendringene heller.

Forståelsen for den vitenskapelige metode er ikke Fremskrittspartiets sterkeste kort, for å si det på en høflig og respektfull måte.

Men gråheten og fantasiløsheten er fortsatt det norske sosialdemokratiets to mest trofaste følgesvenner; hvilket da selvsagt aldri kan skyldes på politikkens ytre styrbord.

(Det skulle da jammen ha tatt seg ut)

Arbeiderpartiet og deres to våpendragere plasserer stadig mer verdier i utenlandske meglerhus, som da også er viden kjente for å spise godt av lasset på pengene de forvalter.

Jeg tror mye av den nasjonale oljeformuen kunne vært tryggere og mer lønnsomt investert i statlige gigantservere innenlands i Norge; som da kunne profittert både etisk og sikkert på Norges billige og miljømessig rene elektrisitet.

Behovet for en trygg og sikker serverkapasitet vil etter all sannsynlighet øke radikalt både nasjonalt og internasjonalt.

Her burde Norge kjenne sin besøkelsestid, og benytte seg av sine komparative fortrinn, før noen andre nasjoner med bedre næringsvett gjør det.

Forsvaret har mange trygge fjellhaller som er blitt til overs, og vannkraft har vi nordmenn mer av enn befolkningen vår forbruker.
Og staten flyter over med kapital fra oljesalget.

Serverkapasitet er noe verden alltid vil trenge; depresjonstider eller ei.

POLITISK SITUASJONSRAPPORT 2008

Til neste år rundt disse tider så iverksettes sluttspurten fram til stortingsvalget i landet; hvordan ser situasjonen ut nå?

Lederne i Kristelig Folkeparti liker på ingen som helst måte Fremskrittspartiet og dette partiets generelle politikk; for til det er faktisk både de menige medlemmene og selveste lederskapet i Krf alt for veslevoksne og snerpete på det jamne.
Personlig knegger jeg svært godt for meg sjøl av Frp-kverningen vedrørende billigere sprit og billigere rulletobakk; da de her nevnte politiske hovedmålene som Frp har, avspeiler ett lett gjenkjennelig preg av arbeiderklasse og fattigmannsdrømmeri.

Høyre + Kristelig Folkeparti + Fremskrittspartiet er bundet sammen i ett skjebnefellesskap fram til stortingsvalget 2009 - selv om Kristelig Folkeparti forsøker å få sine menige medlemmer til å tro på noe helt annet.

Med rette kan disse tre parti kalles for ytre styrbord i norsk politisk sammenheng.

Venstre er jokeren. Det er Venstre som er vinglepetter.
Jeg tror at Venstre til tross for partinavnet sitt, og i god tid før stortingsvalget, finner seg vel til rette på styrbord side i politikken.

Mot denne høyre ving står en lite sammensatt gruppe av svært dårlig samarbeidende parti, som jeg velger å kalle moderasjonen i Norge.

Det kan nå se ut til at vi ved valget 2009 får Norges største høyrebølge siden 1980-tallet; en situasjon som de moderate parti ikke akkurat gjør mindre sannsynlig ved sin evinnelige politiske kiving innbyrdes.

Min magefølelse på hva det til slutt vil bli som avgjør valget i høyrepartienes favør, er den avmakten som den vanlige arbeider i landet føler i forhold til kriminaliteten.
Ettersom våre ansvarlige myndighetspersoner her i landet aldri tar arbeidsfolk på alvor i denne saken, men mye heller og til stadighet vil henvise allmuen til materiale fra statistisk sentralbyrå som gir deres justispolitikk en verbal glansvask, er jeg redd for at vår neste statsminister i Norge vil hete Siv Jensen.

Avanserte forklaringsmodeller er ikke automatisk gyldige, kun i kraft av å innhylle avsenderen i en aura av akademia og overklasse.
Det enkle er oftest det beste, og jeg føler meg trygg på at min situasjonsrapport vil stå seg godt når vi gjør opp status høsten 2009.

Hvorfor vil ikke moderasjonen svare på politiske utfordringer i klar tale?

ALZHEIMEN

Sandnes Mooning

Prioriteringer

Klaging

ABSOLUT NAZI

Overklassen slutter aldri med å overraske meg med sitt manglende gangsyn.

Det er som om åndseliten lever i en boble av verdensfjernhet.

Vi ville gjordt dem en tjeneste dersom vi sprakk den bobla.

Knut Hamsun fortjener ingen hyllest eller sokkel.

Les gjerne hans bøker, men hedre ham ikke.

For dum var han ikke, og visste hva han sa.

Han var Adolf Hitlers trofaste skribent.

All the way, til Auswich.

Si nei til nazismen.

Atter en gang.