Ingen bokverk har betydd mer for meg enn Kapitalen skrevet av økonomen Karl Marx.
Ikke i den forstand at jeg uten forbehold vil "anbefale" noen å lese denne serien, for Marx har ikke så veldig stor underholdningsverdi; sånn rent umiddelbart.
Men et større analytisk tallent enn Karl Marx på fagfeltet økonomi finnes ikke; og dette inkluderer geniale Adam Smith.
Interesserer man seg for økonomi, ja, så finnes der ingen anstendig vei utenom det å piske seg sjøl gjennom alle bindene i Das Kapital.
Karl Marx er en gigantisk analysator.
Språket er gammelmodig og tungvint; Marx skriver ikke poesi akkurat.
Matematikken er knappest til å holde ut; og terpet inn med tysk grundighet.
Det er traurig, jeg vil nesten si slitsomt, å lese Karl Marx; men innimellom kommer små åpenbaringer som gjør det verdt å fortsette videre.
Marx beviser nemlig sine standpunkt hele tiden; han er en typisk vitenskapsmann.
Kallemann driver ikke med føleri; han argumenterer saklig.
Karl Marx viser oss klart hvordan kapitalismen ikke er bærekraftig på lang sikt.
Og gang på gang opp gjennom historien får han rett; igjen og igjen.
Septemberkrakket 2008 er bare starten på en ny slik runde.
Dagbladet liker ikke meg, og jeg liker ikke Dagbladet.
Dette forhindrer meg dog ikke i å bruke Dagbladets reportasjer når jeg finner det opportunt.
Noen av reportasjene til Dagbladet er faktisk fremdeles gode; som verdige og vemodige skygger av gammel og fortapt storhet; nesten som Wien og London.
Astrid Meland lager for eksempel forseggjordte innspill.
Astrid Meland laget en fin oversikt over The Panic of 1873 som likner på den såkalte "finanskrisa" som skvaldreklassen har døpt Septemberkrakket 2008 om til.
Selv foreslår jeg Superdepresjonen, men whattever.
Ettersom arbeidet med 1873 er bra, har jeg ingenting å tilføre.
The Panic of 1873 )))
Alt sammen i 1873 sammenfaller eksakt med Karl Marx kalkuleringer; og sånn vil det bli også i den store depresjonen som nå er på vei.
Ved det forrige "nestensammenbruddet" i 1873 så berget de kapitalistiske nasjonene sitt system og sin overklasse med hjelp av en brutal og voldelig imperialisme; og i tiden fram til århundreskiftet, så underlegger disse imperiene seg nesten hele den vide verden med tvang og makt.
Dette er mulig på grunn av imperienes våpentekniske og industrielle overlegenhet.
Moderne våpenmakt feier effektivt vekk all motstand; gjerne i fra motstandere med en teknologi hentet i fra Napoleonskrigenes tid.
Slik er ikke situasjonen i dag; oddsene er mye jevnere på slagmarken.
Det blir ikke lett for noen nasjon å gjenta "løsningen" etter 1873 denne gangen.
Kanskje noen land vil forsøke seg, men lett får de det ikke.
Om imperialismen )))
Karl Marx hadde selvsagt ingen forutsetninger for å kunne forutse at vesten skulle vinne så lett den gangen; men hans advarsel om at kapitalismen ikke er bærekraftig var likevel helt korrekt.
Nå vinner han den idèhistoriske kampen på overtid; lik et flosshattkledd spøkelse som ler rått i sin grav, mens kapitalistene piler rundt som forskremte små mus.
Markedsfundamentalismen vil falle grundig denne gangen; det er kun et spørsmål om tid.
Det nytter ikke å tviholde på sin seteplass i et synkende skip.
Som innlegget Africa Calling så syrlig påpeker: Markedsfundamentalismen har kun fått utsatt sitt uunngåelige nederlag ved hjelp av å få industrialisert Asia, men nå er det bare Afrika som gjenstår uindustrialisert; og good luck med det prosjektet for den som vil prøve seg.
Og selv om en industrialisering av Afrika mot formodning skulle lykkes ved hjelp av stor dyktighet, så vil også dette bare føre til en relativt kortvarig utsettelse av sammenbruddet.
Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.
9 kommentarer:
Med mindre du tar feil...
Hele EU er snart et konkursbo.
USA også.
Det argumentet kunne fungert hvis EU og USA var rent markedsliberalistiske. Det er de derimot ikke, de er begge blandingsøkonomier. Derfor holder det ikke å si "Se på USA, det fungerte ikke", du må vise nøyaktig hvilke mekanismer som gjør at frie markeder kan skape slike kriser. Men det kan du naturligvis ikke, for dette er ikke markedets krise.
Nei dette er ikke markedets krise.
(Markedet er bare en vitenskapelig faktor, og ikke en religion)
Dette er markedsFUNDAMENTALISMENS store krise.
Dette er plutokratiets krise.
Dette er den politiske semikorrupsjonens krise.
Dette er det korrupte medias krise.
Dette er også krisen til alle fra vulgærhøire, som besvarte alle advarsler om det som var på veg med "præhæhæhææææ" rap og fis.
Vi har det lederskapet i Norge som vant valget; jeg håper at folk velger bedre lederskap neste gang.
Til høsten er muligheten der.
Hadde vært fint hvis du begrunnet idiotien din, så jeg hadde noe å argumentere mot.
Jeg argumenterer primært for mitt syn i selve blogginnleggene.
(Les deg opp)
Folk kan gjerne benekte fakta dersom de sjøl vil dette for meg personlig; det blir som med flatjordstilhengerne i hine hårde...det tar seg dårlig ut i etterkant når fasiten/fakta har avgjordt diskusjonen.
Krisen har kun avslørt at statskapitalisme, semikorrupsjon og fascisme ikke fungerer. Laissez-faire, eller markedsfundamentalisme, som du kaller det, har aldri blitt prøvd ut i praksis. Du kan derfor ikke si "se, det fungerte ikke". Du må argumentere for det på et teoretisk plan, og det kan jeg ikke se at du har gjort.
Touchè. Jeg argumenterer selvsagt litt overfladisk her; dette er jo tross alt bare en blogg, og ikke et forskerprosjekt med statsstøtte.
Men jeg henviser jo tydelig til hva som har formet mitt syn: "Das Kapital" - og denne mursteinstrilogien kan ikke gjengis i sin helhet i et blogginnlegg; da Kallemann brukte årevis på å skrive dette, med tildels grusomt mye matematikk.
Du kan selvsagt si at en "renere" og mer "ekte" lazzes faire ville funket bedre; du har et godt poeng.
Men det samme kan jo sies om sosialismen; man kan si at Norge 2009 er nermere "ekte" sosialisme enn det Sovjetunionen var.
Jeg og Castro ville ikke ledet et land på den samme måten, selv om vi begge kan kalles "knallrøde" i sinnelag.
Også sosialister har individualitet, og høiremænder kan godt være fantasiløse flokkdyr.
Den som forstår såpass, har egentlig forstått mye.
Sentralbanksjef Svein Gjedrem, oljefond-direktør Yngve Slyngstad og finansminister Kristin Halvorsen har sluppet altfor lett fra gigantspekulasjonen i aksjemarkedet med landets oljeformue.
Da det ble kjent at Statens Pensjonsfond Utland, oljefondet, hadde tapt 633 milliarder kroner i fjor, eller nesten like mye som et helt statsbudsjett, trøstet finansministeren folket med at vi ville få pengene tilbake når tidene ble bedre.
Det holder ikke.
Når bedrifter går konkurs, er verdien av aksjene tapt for alltid.
Bare brøkdeler av det landet tapte i fjor, kan vi vente å få tilbake.
Til tross for at det hele smaker av en gedigen skandale sitter Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, musestille.
Utenfor Stortinget er det bare Øystein Stray Spetalen som har sagt kraftig fra om den elendige jobben til forvalterne i Norges Bank.
Som stor aksjespekulant og kapitalist vet Spetalen antakelig hva han snakker om.
Terra-ordførerne ble hengt ut til spott og spe fordi de hadde spekulert bort fellesskapets midler på aksjemarkedet.
Når Norges Bank og Finansdepartementet gjør det samme med våre pensjonspenger, bortforklares det hele med at aksjemarkedet går både opp og ned.
Det har vært et faktum til alle tider.
Men saken er at samfunnet må sørge for av verken ordførere eller folk i oljefondet får lov til å spille hasard med samfunnets sparepenger.
Da Stortinget i 1998 vedtok at 40 prosent av oljefondets midler kunne plasseres i aksjer, stemte SV og Sp mot at oljefondet skulle eie aksjer overhode.
Som regjeringspartier gikk SV og Sp i 2007 inn for å øke andelen aksjer til 60 prosent.
Hadde SV og Sp stått på sitt opprinnelig standpunkt, ville landet ha unngått å tape flere hundre milliarder på statlig aksjespekulasjon.
Kystpartiet har også advart mot aksjestrategien til Norge i over tre år nå.
Legg inn en kommentar