Bloggportaler 2010

Norge er et lite land med få innbyggere, bloggere og lesere.

Å overleve som bloggportal er en kunst.

Ikke få legger inn årene.

Some survive.

• Überst
• Klikkbart
• Bloggoversikten
• Norske Blogger

De fire store?

De fire eksisterende iallefall.

NEMO

Du har sikkert på et eller annet tidspunkt i livet kommet ut for ei "god" gammeldags bølle.
We all know the drill: På et tidspunkt er der faktisk ikke mer å si; da er tiden inne for handling.
Der er, in the end, ikke mer å snakke om.
Og kampen må komme.

Noen fornekter dette.
Det er derfor jeg misliker pasifisme; den korrelèrer svært dårlig med virkeligheten.
Pasifismen er ikke militarismens antagonist, den er ondskapens dumsnille bror og kamerat.
Men nok om det.; jeg er lei av å delta i debatter om militærnekting, og vi har jo nesten ikke verneplikt i gammeldags forstand av begrepet lenger uansett, her i Norge 2010.
Vi surrer heller rundt i Afghanistan, av alle steder.

Jeg er fascinert av den fiktive figuren Kaptein Nemo; iallefall der han framstilles på rett måte, slik forfatteren/skaperen av figuren hadde tenkt seg ham.
Nemo er en reflektert mann, og vet godt at han er en mister nobody som aldri kan vinne, men han velger å kjempe likevel.
Ikke ut i fra stormannsgalskap, men av pliktfølelse; og noe hevngjerrighet.

Det er kanskje bare valgdepresjonen som påvirker tankegangen min, utradert som vi ble, vi i det moderate sentrum.
Men stadig oftere får jeg en feeling av at bølleoppgjøret nermer seg.
Feelingen av at nå er snart løpet kjørt for hva der er å si.

Eldreomsorg, kriminalpolitikk, sosialpolitikk, FN-politikk, U-hjelp m.m.

Er ikke det som må sies egentlig allerede sagt?

Ikke i detaljer, men sånn i grove trekk?

Denne bloggen tar seg et dypdykk.

Vi får se om jeg har mer å si.

Senere kanskje.



...

YO!

Yo vil sikkert bli den nye hockeysveisen; sanna mine ord.
Symbolet på hedonistisk jalla og liksom-gangsta.
Skamtøffe greier i samtiden; drittflaut i etterkant.

De fleste som levde på 1960-tallet var ikke på Woodstock.
Og de fleste nå i dag var ikke i København for å redde naturen.
Men det vil de nok skryte på seg, tenker jeg.

Jeg er glad for at så mange unge fant veien til Køben, og ga folkeprotesten en stemme.
Sjøl var jeg ikke der; altfor mye metamfetamin i omløp i Stavanger til det.
Jeg tror jeg utgjorde en litt bedre samfunnsnytte akkurat på den posten jeg var.

Men jeg var med naturens ridderskap i tankene; all the way.

.

Yo )))





.

FUGLANE (Tarjei Vesaas 1957)

Det er i vinden som aldri før, det å ville få de arbeidsløse "opp om morran" som en viss minister i fra trøndelagen sa; alle rike-flinke-og-klokefolkene er visstnok skjønt enige om dette.
Og i media er det ikke ørens lyd å få, for oss som vil vise fram at der nok også finnes ei annen side av saken.
Derfor er det så herlig å lese klassisk norsk litteratur; kultur som er laget i ei tid der kunstnerstanden ennå ikke var blitt korrumpert nok av statsstøtte til å bare posère på Skavlan, eller til å drive på med subtil propaganda til fordel for regjeringen.

Boka "Fuglane" er skrevet på nynorsk; og noen har nok kanskje problemer med det?
De kan gå og henge seg, som Norges kjæledegge nummer en i Zimbabwe ville sagt det.
Boka er ei perle, skrevet av en forfatter som ser mennesker, der politikere flest bare ser utgifter og budsjetter.

Innholdet:

Hovedpersonen Mattis "står opp om morran" for harde livet han, det er bare det at han ikke har noe å stå opp til.
Livet hans er et evigvarende nederlag, en total ydmykelse, der han gruer seg til våren, og gleder seg til vinteren.
Han vil svært gjerne arbeide, bli respektert, og hjelpe søsteren sin Hege; hun som forsørger dem begge.
Problemert er bare at arbeid og Mattis liksom ikke går riktig i hop.

Arbeidsgiverne vrir seg unna Mattis, og vi forstår dem faktisk godt.
Boka tegner slett ikke et rosenrødt bilde av den utstøtte; han er en slitsom mann.
Hvilke diagnoser mannen har skal være usagt, men han er bare ikke laget for den type arbeid som er aktuelt.
I den aktuelle settingen han er satt i, så kan vi kalle ham arbeidsudyktig.
Riktignok er han en hylar på å ro, men det vannet han bor ved har nesten ikke fisk.
Og ikke er der trafikk nok til å leve av å ferje folk heller.

Mattis ser tegn og signaler som ingen andre ser, og han klarer som oftest ikke å tie stille om det heller.
Likevel hender det at han bevisst tier om slike ting når han får snakke med fremmedfolk.
Da nyter vår mann å få den respekten som ikke er ham forunt blandt dem som kjenner ham.
Og vi snakker om respekt her, og ikke ressssssspekt i fremmedkulturell og truende/krevende betydning av ordet.
Mattis legger sjøl merke til at folk snakker overdrevent vennlig til ham, slik som de ville gjordt til et lite barn.
Folk er nemlig ikke slemme med hovedpersonen, de bare makter ikke å ta alvorlig en mann som snakker fuglespråk med rugdene, og ikke jobber i sin beste alder.
Rugda sjøl blir forøvrig skutt av en jeger, ene og alene fordi Mattis (as usual) ikke klarer å holde munn når han absolutt burde.
Etterpå plages hovedpersonen mye av dårlig samvittighet for rugdas død.

Tømmerhoggeren Jørgen kommer etterhvert inn i søsterens liv, og hun blomstrer opp.
Mattis forsøker i sin fortvilelse og separasjonsangst å ødelegge det spirende forholdet så godt han bare klarer; han er som sagt iblandt en svært slitsom mann.
Men etterhvert forstår han at også søsteren har rett til et liv.
Mattis er ikke ond, og heller ikke søsteren eller noen andre i boka.
Dette er ei bok uten skurker.

Søsterens nye lykke setter videre hans eget liv i et enda tristere lys.
For selv om de jentene Mattis møter nok er både vennlige og omtenksomme, så blir det bare med det.
Og han vet det.

Til slutt blir hovedpersonen rett og slett trett av å stå opp om morran.
Han er i sin beste alder, men likevel mett av dager.

Slutten blir logisk og uunngåelig.
Vår mann finner fred til slutt.


...

JIMI HENDRIX

Johnny Allen "Jimi" Hendrix kom til verden 27 november 1942 i Seattle, Washington, USA.

Hans mor Lucille Jeter Hendrix var kun 17 år gammel, og faren, James "Al" Hendrix var 23; de ble skilt i 1958.

Da var Hendrix ni år.

Kallenavnet "Buster" fikk han etter at ei tante mente han lignet mye på tegneseriefiguren Buster Brown.

Som 14-åring fikk Hendrix sin første gitar, med bare en streng på.

På denne spilte han mye, og om nettene sov han faktisk sammen med gitaren.

16 år gammel mistet Jimi moren, som døde, og han flyttet inn hos til sin bestemor Clarice Jeter i Vancouver, Washington.

Omtrent på denne tiden fikk han også sin første elektriske gitar, en hvit Supro Ozark 1560S som faren hans kjøpte til ham.

Hendrix vokste opp der, i et område som besto av en stor blanding av mennesker med ulik etnisk bakgrunn; noe som på denne tiden var svært uvanlig i USA.

I dette området ble på mange måter den unike musikeren Jimi Hendrix skapt, og han kan med rette kalles for en sann multikulturell kunstner.

Raleigh "Butch" Snipes inspirete Jimi mye med sin gitarbaserte bluesmusikk, inkludert dette med å spille med tennene, noe som senere ble et kjennetegn for artisten Jimi Hendrix.

Både begrepet artist og musiker passer like godt på Hendrix, han mestret begge greiene.

Av andre store musikere på denne tiden ble Hendrix inspirert av Elvis Presley, Muddy Waters og B.B. King, med flere; mange flere.

Jimi Hendrix aller første band, The Velvetones, spilte jevnlig på Yesler Terrace Neighborhood House (uten betaling) der Hendrix ble kjent som en venstrehendt gitarist, med en særegen spillestil.

Etter ei stund ble gitaren hans stjålet, og hans far kjøpte da en ny gitar: en Hvit Silverstone Danelectro, som Hendrix senere farget rød.

Ellers fikk Jimi Hendrix problemer med politiet for å ha kjørt rundt i en stjålet bil.

Han fikk da valget mellom to år i fengsel, eller å bli sendt til militæret.

I militæret (han valgte tross alt det) fikk han gode referanser, og han fikk forlate militæret etter ett år; på dette tidspunkt hadde ikke Hendrix spesielle problemer med rus.

I militæret ble han også kjent med bassisten Billy Cox, som også hadde havnet der på liknende vis, og de to dannet bandet The King Kasuals.

Etter ei stund reiste Hendrix videre til New York, der han i 1964 ble innleid som gitarist i Isley Brothers`s Band og deltok på turnè med dem.

Han deltok her på sin aller første studioinnspilling, og da med The Isley Brothers, på singlen "Testify" som ble spilt inn i Nashville.

I 1965 ble Jimi innleid av selveste Little Richard til hans nye USA turnè sammen med hans band "The Royal Company".

Under turnèen i Los Angeles spilte Jimi også for Rosa Lee Brooks, på hennes nye single "My Diary", og der ble også hans første kontakt med Arthur Lee og bandet "Love" etablert.

Hendrix spilte iblandt for Ike & Tina Turner; han var blitt en respektert gitarist.

I 1965 blir Jimi fast medlem av bandet "Curtis Knight And The Squires" før så ei rekke av hendelser forandrer musikkhistorien.

Tidlig i 1966 blir Jimi Hendrix kjent med Linda Keith (som var kjæreste til Keith Richards) som da igjen anbefalte Jimi til Rolling Stones manager Andrew Loog Oldham og produsent Seymour Stein, og de anbefalte ham videre til Chas Chandler, som igjen var betatt av låta "Hey Joe" - og resten er velkjent musikkhistorie.

Mektig imponert over Hendrix drivende versjon av låta, brakte han unge Jimi til London, ordnet ham raskt en platekontrakt, og hjalp til med å etablere bandet "The Jimi Hendrix Experience"

Bandet besto av Jimi Hendrix, Noel Redding på bass, og trommeslager Mitch Mitchell.

Bandet reiste på Europaturnè tidlig i 1967.

31. mars ble bandet booket som åpningsnummer under Walker Brothers Farewell Tour, og Jimi satte da fyr på gitaren sin, som et PR-stunt; og PR det fikk han.

Senere reiste bandet over til USA for å turnere videre.

Under et opphold i New York møter han Frank Zappa og hans band Mothers Of Invention, som spilte på Garrick Theater.

Zappa hadde nettopp lansert den såkalte wah-wah pedalen; Hendrix ble svært begeistrert for denne og anskaffer seg en selv.

Det internasjonale gjennombruddet for Jimi Hendrix kom etter bandets opptreden under Monterey Pop Festival, i Monterey California, USA i 16 - 18 juni 1967.

Denne sees på av mange som den aller første rockefestivalen, med over 200 000 deltakere.

Senere hadde han enda større live-suksess, med sin opptreden under den historiske Woodstock festivalen, som ble gjennomført 15 - 17 august i 1969 ved Bethel, New York.

Denne festivalen er vel gjerne like godt kjent for sin ansamling av rusede hippier som for musikken, der "flowerpower" preget festivalen; samt det at publikumsbesøket overgikk alle forventninger med cirka 500 000 besøkende.

Artistene som deltok på Woodstock ble dermed også en del av rockehistorien.

På festivalen deltok, foruten Jimi Hendrix, artister som John Sebastian, Joan Baez, Santana, Canned Heat, Janis Joplin, Sly & The Family Stone, Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival, The Who, Jefferson Airplane, Joe Cocker, Ten Years After, The Band, Blood Sweet & Tears, Johnny Winter og broren Edgar Winter og Crosby, Stills, Nash & Young.

Tidlig om morgenen 18. September 1970 ble Jimi Hendrix funnet død i kjellerleiligheten på Samarkand Hotel ved 22 Lansdowne Crescent i London; og mesteparten er fortsatt uklart vedrørende hans død.

Kjæresten Monika Dannemans forklaring stemmer ikke overens med ambulansejournalen, og kvinnen opptrer i tiden etter hans død på en måte som i etterpåklokskapens lys kan gi oss klare indikasjoner på at hun den gangen ble truet til å oppgi uriktig informasjon.
Danneman skulle forøvrig komme med nye opplysninger vedrørende Jimi Hendrix død, i et avtalt intervju i 1995, da hun tilsynelatende forulykket og døde av CO2-forgifting.

Det er pr. i dag mer sannsynlig at Jimi Hendrix ble myrdet, enn det er at han døde av ei ulykke.
Vår mann hadde absolutt sine rusproblemer, men musikerens rusproblemer er blitt kraftig overdrevet av rockens mytemakeri.
Og de ni tablettene med Vesparex som han skulle ha tatt (de manglet i medisinboksen) ville uansett ikke kunnet ha tatt livet av Hendrix om han tok dem; det var dosen altfor svak til.
Han hadde også en moderat promille.

Blodprøvene viste ingen tegn til heroin, men ga utslag på amfetamin; det siste er oppkvikkende, ikke sløvende.
Og det stemmer ikke at Hendrix hadde oppkast i lungene; han hadde vin i lungene; en vanlig drapsmetode innen mafiaen på denne tiden.
Alt dette er indisier, ikke bevis på noe, men sannsynligheten taler sitt eget tydelige språk.

Vi vet at Hendrix svindelmistenkte manager Michael Jeffrey antakeligvis ville fått store problemer, dersom Jimi Hendrix ikke hadde avgått med døden rett før rettsaken mellom de to skulle opp.
Vi vet at Jeffrey hadde mafiakontakter; og vi vet at mafiaen fortsatt var så kulturellt innesluttet på 1970-tallet, at de neppe ville visst om på forhånd hvor stor oppmerksomhet et slikt dødsfall ville gi.
Michael Jeffrey selv døde i ei flyulykke i 1973.

Vi vil neppe få vite helt sikkert hva som skjedde, da Jimi Hendrix døde.

Hva vi kan vite helt sikkert, er at Jimi Hendrix hadde mye mer igjen å utrette som kunstner og musiker før han døde; og livet hans kan dessverre aldri gjøres om igjen.



...

BLOGGER.COM

Den bloggplattformen som jeg bruker her er Blogger.

Blogger benytter etiketter for systematikk.

Dette innlegget har for eksempel etiketten NIP.

Etiketter gjør det lett å finne fram blandt bloggens ymse tema.

Film, politikk, whatever.

Slik kan du klikke på etikettene, og få fram alle andre innlegg med den samme etiketten.

Veldig praktisk.

Aye.

Blogger er dessuten en grei plattform å både blogge og kommentere fra.

Spesielt siden så mange andre bruker blogger.

Mange bloggere mener at wordpress er en mer avansert plattform, og det er den jo, men dersom du ikke har noe større behov for å laste ned ting og tang, og plugge dette inn i bloggen din, så er blogger definitivt både enklest og best.

De fleste bloggere som fokuserer mest på bloggens skriftlige innhold, på bekostning av bloggens fancy duppeditter, de foretrekker blogger.

Forøvrig har alle bloggplattformer sine styrker og svakheter.

(Jeg bruker dem alle sammen under ymse nick til ymse bruk)

.

GOD JUL

Her er et innlegg du burde ha lest )))

***

HELSEIMPERIALISME

Helseimperialisme er et ord jeg ikke liker, fordi selve ordet er misvisende i forhold til det problemstillingen går ut på.
Imperialismen innebar militær undertrykking og økonomisk utnytting, med en tydelig rasistisk kontonasjon.
Vi snakker da sjølsagt om ekte rasisme, og ikke det utvidete begrepet uten lukt og smak, som venstresiden og Amos Keppler gjerne opererer med.

Imperialismen bar også bud om den sterke som presser seg på den svake, lik en voldtekt, mens helsevesenet gjør akkurat motsatt: man vil helst vri seg unna mer interaksjon.
Så joda: Helseimperialisme er, som ordet dødshjelp, et dårlig og misvisende ord.
Men ordet er likevel ment å beskrive rèelle problemstillinger.

Politikere er veldig glade i ordet helseimperialisme, for da kan de kjempe mot imperialismen i form av å skjære ned i helsebudsjettene; lik ridderen på den kvite hesten.
Og i sin infantilitet fortsetter akkurat de samme politikerne med å utrope stadig nye ansvarsområder for helsevesenet.
To pluss to er slett ikke fire lenger; det var før det.

Politikerne våre er mesterlige i nettopp det å være politikere, så derfor vil oftest deres vilje fremkomme subtilt, slik at de gjerne slipper å stilles til ansvar i valg.
Både kirke, helsevesen og politietat er blitt såpass politisèrt gjennom ei årrekke, at vi stadig oftere snakker om realpolitikere kamuflert som "uavhengige" fagfolk.
Det ble ofte gjordt et poeng av at Kjell Magne Bondevik egentlig var en prest, men dette skjedde åpent og tydelig, og jeg så aldri akkurat dèt problemet med Bondevik.
Jeg ser mye heller et problem med politikeren i bispekappen, for å si det sånn.

Æres den som æres bør, og vanæres den som vanæres bør.
Dersom det er et problem for deg at politikere i valgmodus lover for mye på helsevesenets vegne, så ta den som sa de bevingede ord og løfter på ordet, og still denne personen til veggs.

Helsevesenet har ingenting med imperialisme å gjøre.
Og toleransen for rasisme er ikke-eksisterende, hva systemet sjøl angår.


.

ELSE (Alexander Kielland 1881)

Else får en lykkelig oppvekst i et kråkereir kalt Noas Ark, sammen med kloke koner, avdankede musikere, og småkjeltringer; hun går under kallenavnet Loppen, fordi hun hoppet så mye som barn.
Jeg vil tro at vi i våre dager ville kalt henne for et løvetannbarn; sånne som (tilsynelatende) alltid klarer seg fint på charmen og latteren.

Allerede etter første kapittel er tonen satt, og et fantastisk og troverdig persongalleri er etablert.
Forfatteren får sagt mer i første kapittel, enn det mange forfattere får sagt i løpet av ei hel bok.
Boka er nemlig kort, jeg fikk lest den i løpet av noen timer, og den inneholder ei sterk julehistorie.

Mens fattigfolket strider med sitt (og dèt er ikke så fint lite) tar borgerskapet samfunnsansvar; de etablerer Foreningen for falne kvinner av Sankt Petri Menighet.
Byens mest fornemme fruer kappes om å inneha de mest betydningsfulle vervene, og byens konsul klappes inn som formann i foreningen; konsulen som forøvrig egenhendig har besørget en betydelig del av fallenheten i de fattige lag i folket.
Ordet hykleri får nye dimensjoner.

Der Charles Dickens nok kunne bli litt vèl sentimental og moralistisk, selv om han også skreiv godt, velger Alexander Kielland seg en overraskende moderne tone.
Ser vi bort ifra den rene gramatikken, så kunne denne boka fra 1800-tallet vært skrevet i dag.

Faktisk.

Det irriterer meg litt at jeg ikke har lest mer Kielland før; for jeg har faktisk gått glipp av noe.
Men det betyr jo også at jeg har mye snadder å glede meg til.

Apropos Charles Dickens sentimentalitet: Ei ekte julehistorie skal jo sjølsagt ha elementer av sentimentalitet, og Alexander Kielland har heller ikke spart på konfekten i så måte.

Likevel opplever jeg tristessen som veldig riktig i denne historien.
For det ender jo trist, selvfølgelig.

For fattigfolket ender det gjerne slik.


.

THE GRUMPIES STRIKES BACK

***

Strikes down upon thee )))

***

FORTUNA (Alexander Kielland 1884)

Alexander Kielland er Stavangers mest kjente forfatter, og er gjenkjent for de aller fleste gjennom skolehistorien om lille Marius, som blir slått ihjel med latin og flere byer i Belgia.

Som de fleste forfattere fra 1800-tallet bruker han et omstendelig og snirklete språk som ikke brukes i dagligtale lenger; ikke ulikt det språket de bruker i westernserien Deadwood; minus all banningen selvsagt.

Boka er litt slitsom i starten, men fra midten og ut blir det storslagen satire.
Ingen utleverer borgerligheten så infamt og treffsikkert som Alexander Kielland; en mann som sjøl var en del av den.
Og på 1800-tallet trengte ikke norske forfattere å skrive bøker der alle mennene var onde, mens alle kvinnene var helgener; så Kiellands kvinneskildringer er mye mer realistiske enn noe av den PK-litteraturen vi blir hjemsøkt av nå i dag.

(Hører du Tore Renberg: Jeg har aldri likt hverken deg eller bøkene dine)

Borgerskapsfruene som gråter over at noen har større fløtemugge i sølv enn dem selv, kunne jo like gjerne vært en aktuell problemstilling i vår tid.

Fortuna er navnet på den fiktive bedriften i den fiktive byen, der mange fiktive mennesker bor; likevel påstås det bestemt at likheten med Stavanger og ymse stavangerfolk er påfallende.
Vi skal slett ikke se bort i fra at inspirasjonen til romanen kom lokalt.

Fortuna blir et offer for finansielle bomskudd og generelt overmot; og drar så med seg hele lokalsamfunnet ned i skammeligheten.
Store og små forsøker å berge mest mulig av restene for seg sjøl og sine; solidariteten blir det så som så med.

Det er skildringene av nederlaget som er bokas beste del; dette er tragikomisk.
Man synes synd på menneskene, samtidig som de utleveres som patetiske og lite aktverdige.

Noen faller for grådighet, andre for behovet for å bli respektert.
Noen faller kun fordi de vil bli elsket.
Menneskene er svake.

Alexander Kielland stod alltid på de fattiges side, som Charles Dickens gjorde, og dette skinner klart gjennom i Fortuna.
Men han demoniserer hverken rike eller fattige; god satire demoniserer aldri.

Kielland har gode skildringer av hvordan mange mennesker ganske kynisk posèrer som prektige; dette for å gjøre seg sjøl uangripelige i forhold til sine egne feil og mangler.
I Alexander Kiellands samtid var det gjerne kirkelivet som var arena for denne mekanismen, mens nå i dag er det vel helst multi-kulti og U-hjelp som definerer prektigheten.

Anbefaler jeg boka? Ja jeg gjør nok det.

Men husk bare på at der er endel tungt språk da.



.

BREAKING NEWS

...

Fra Haugesund

...

PERSONVERN ISSUE?

For ei tid tilbake fikk jeg inn en pasient på sjukehuset der jeg jobbet.
Han kom rett fra fengsel; det kommer faktisk en god del derfra til sjukehusene.
Jamt og titt.

Vi i personalgruppa fikk på rapporten vår vite om en konkret ting som han var dømt for; som var av en svært bagatellmessig karakter.
Selv om avdelingen (som vanlig er) var stappende full i pasienter, så forløp vakten (som også vanlig er) helt udramatisk.

Jeg hadde ingen holdepunkter (what so ever) til å anse denne pasienten som farlig, eller til å anse ham for å være til sjenanse for andre; snarere tvert imot.
Og hadde denne pasienten vært alene sammen med en kvinnelig pasient, så ville jeg ikke hatt noen grunn for å holde noe spesielt tilsyn med dem; ikke utover det ordinære tilsynet som praktiseres på et travelt offentlig sjukehus i Norge.

Først senere, ad ymse omveier, fikk jeg vite om at den her nevnte fengselspasienten var en dømt serievoldtektsmann.
Dette gjorde meg hverken sint eller sur; jeg dro vel kanskje en av de tørre og elendige vitsene mine; men jeg synes at denne historien er verdt å dele med andre.
Siden virkeligheten er slik den er.

For jeg kom til å tenke på ei historie fra tidligere, der en pasient voldtok en annen pasient på sjukehus i Norge.
Og mange spurte da om hvordan denslags var mulig.

Nå er dere kanskje litt nermere svaret?


.

IF I`M GOING DOWN...

Og ellers har jo de norske bloggportalene en gjennomsnittlig levetid som får selv eksotiske akvariefisk til å fremstå som både hardføre og tilpasningsdyktige; akk ja sann.

På tide med en ny oversikt tenker jeg.

• Kudos
• Überst
• Klikkbart
• Bloggurat
  
• Blogglisten
• Bloggoversikten
• Norske Blogger

Jeg fristes til å si "Doffen har dævva" eller noe sånt.

Det tynnes ut i rekkene...

***

FOLK FLEST RIDER IGJEN

Der meldes fra mainstream at kun et mindretall i Norge ikke tror på klimaendringene.

Mine tall er nermere 50 % ifølge egne målinger.

Jeg håper virkelig at mainstream har rett.

Det er ikke alltid kjekt å få rett.


.

TAKK

Takk til alle som ønsket å gi naturen en sjangse i årets stortingsvalg.
Takk til alle som stemte på et av de anstendige norske partiene.
Vi tapte, men vi prøvde.

Dette var vår siste mulighet til å få stanset oljeutbyggingen i Lofoten og Vesterålen med parlamentariske midler, og la oss bare innse det: Vi klarte det ikke.
Heretter blir det sivil ulydighet og aksjonisme som gjelder.
Hva annet kan vi vel gjøre?

Naturvern og personvern ga oss aldri noen valgseier, men dette er like viktige tema for det.

Tilbake etter naturpartiene står kun branntomten.
Vi snakkes i lenkegjengen i Lofoten og Vesterålen.

• Det Demokratiske Kjærlighetspartiet
• Norges Kommunistiske Parti
• Miljøpartiet De Grønne
• Rettferdighetspartiet
• Sosialdemokratene
• Pensjonistpartiet
• Familiepartiet
• Kystpartiet
• Venstre
  
• Rødt

THE IRISH CONNECTION (Johnny Logan & Friends 2007)

Og for min egen del, så er irske folkeviser og drikkeviser toppen av arbeiderkultur.

Smaksprøver på albumet finner du her )))

Den beste låten på albumet er etter min mening Tim Finnegan`s Wake.

Dette er god arbeidermusikk.

Skål.

RISE TO THE OCCASION (Kurt Nilsen 2008)

***

Kurt Nilsen insisterer på at han ved Rise To The Occasion er gone country, med hatt og alt.

Greit nok, det er hans plate, så han bestemmer.

Musikken er rootspreget, og minner meg mye om sånn musikk som Rita Eriksen og broren spiller når de holder på; ikke at det er noe galt med det.
Miks i litt av lydbildet til Shania Twain, så har du mye godt tegningen.

Det slår meg at Kurt Nilsen har blitt en virkelig stor musiker.
Tittelsporet er en absolutt nydelig ballade, og Four Seasons er like bra som anything selveste Bonnie Raitt kunne kommet opp med, selv om ingen spiller slidegitar riktig så godt som den dama.

Jeg skal ikke si for mye, for musikk bør først og fremst lyttes til.
Plateanmeldelser blir jo mest synsing uansett.

Kurt Nilsen har lagt ut smaksprøver på MySpace )))

Kurt Nilsens hjemmeside )))


***

.

CRUSH (Venke Knutson 2007)

Har egentlig denne lille musikkperla fått den oppmerksomheten den fortjener?
Selvsagt ikke, selv om Venke Knutson har klart seg godt.

Hvem passer så denne musikken for?

Tja.
Det hjelper å like Briskeby.
Ellers vet jeg ikke helt hvem eller hva jeg skal sammenlikne med.

Selv likte jeg Win with your hands down godt.
Beste spor er likevel etter min mening Shelter from the rain.

Blogge gjør hun også )))

Downloads )))

CIVILIZATION

Mange selverklærte intellektuelle og analytiske tungvektere, er tøffe i trynet i etterpåklokskapens forklarende lys.

Men svært så få av disse trompeterte og basunerte genier våger faktisk å mene noe i forkant; også hva det norske stortingsvalget i September angår.

Når vi mener noe, så risikerer vi jo å ta feil, risikerer å drite oss ut.
Og selv åpnet jeg like godt ild på langt hold, slik den russiske flåten i Tushima gjorde.

Første salve ble avgitt her )))

En vag analyse absolutt, men nå er vi mye nermere valget, så vi får se.
Blir treffsikkerheten bedre?

Og våger noen andre å prøve seg?
Eller skal dere alle sammen vente til dere sitter på fasiten, og deretter skryte på dere at det var dette vi alle visste?

Rødt 5%
Høyre 10%
Venstre 5 %
Kystpartiet 5%
Senterpartiet 5%
Pensjonistpartiet 5%
Fremskrittspartiet 15%
Kristent Samlingsparti 5%
Det Norske Arbeiderparti 20%
Sosialistisk Venstreparti 10%
Miljøpartiet De Grønne 5%
Kristelig Folkeparti 5%
Andre småparti 5%

Jeg tror at slaget egentlig er avgjordt allerede; at folk allerede nå har bestemt seg for hovedretningen i det kommende stortingsvalget.

Det blir litt sånn som i spillet Civilization, til Sid Meier, før du trykker enter.
Vi vet ikke resultatet, men disposisjonene er allerede gjordt, og det får bære eller briste.

Politikerne har våknet til debatt og valgkamp for alvor nå, og de dominerer mediabildet.
Men å gjøre noen store forandringer i politisk strategi, er etter min ringe mening altfor seint.
Partiene må, som i Civ, stole på at forarbeidet er gjordt skikkelig.

Valgets store overraskelse tror jeg blir blir at Fremskrittspartiet ikke oppfattes som et ekte protestparti av "folk flest" lenger; og at dette vil gi de mange småpartiene vind i seilene.

Godt valg allesammen.

***

.