BREAKING NEWS

...

Fra Haugesund

...

FISKERIPIRATENE

Ulovlig fiske er både lønnsomt og tilnærmet risikofritt.
Alle røverkapitalisters ønskedrøm, med andre ord.

Dyphavstorsken (Patagonoian toothfish) er utrydningstruet; selveste Røkkefisken.
Kjell Inge Røkke slo seg opp på denne fisken, ved siden av sin preferanse for burmesisk tømmer.

Tunfisk selges for rundt 15 000 dollar fisken; den er også i deep shit nå; og ofte er fangsten mye mer verdt i penger for kapitalistene, enn både båtene den fraktes i, og fiskerne ombord.
Dersom vi legger sammen all ulovlig fiske, fra torsken i Barentshavet, tunfisk i Middelhavet, øresnegl i Sør-Afrika og mer, ja, så snakker vi om en ulovlig økonomi i antatt størrelseorden 15 milliarder dollars på årlig basis.

Dersom disse tallene ikke passer inn i ditt verdensbilde, så får du ta saken opp til debatt med forskeren David Agnew ved Imperial College i London; jeg gidder ikke.
Ulovlig fiske er uansett en multimilliardbutikk for de mange kapitalister uten skrupler og moral; hvilket ifølge almenn empiri skulle omfatte de aller fleste av dem.

Nesten all ulovlig fisk som går til Europa passerer forøvrig via Las Palmas på Gran Canaria.
Men hadde ikke transitten skjedd der, så hadde den skjedd ett annen sted.
Las Palmas er dog glimrende plassert, og har ei utmerket havn, for verdens fiskeripirater.
Å spore den ulovlige fisken er ikke helt umulig, men er likevel såpass vanskelig at EU-myndighetene velger å se en annen vei; de ønsker ikke de enorme kostnadene som ville knyttet seg til et fungerende kontrollregime.

Her ser vi altså svakhetene med Laissez-faire og markedsfundamentalismen.
Naturen lider og utryddes; noen få mennesker, som allerede er mer enn rike, de er de eneste som tjener på rovfisket, og alle de mange andre kapitalistiske skurkestrekene.

Fattige Mauritania, for eksempel, plyndres av europeiske og kinesiske fiskebåter.
Mauritania har dessverre ingen fungerende kystvakt; så her ser vi også svakhetene med å ikke ha en marine, slik pasifismens mange tilhengere i de ledende politiske miljø tar til orde for.

Fiskeripiratene tiltrekker seg minimalt med oppmerksomhet.
Ingen Super-Bono eller Sir Bob hever sin sexy røst mot rovfisket som plyndrer Afrika.
Ikke Angelina Jolie eller Madonna heller; bare så kjønnsperspektivet ikke blir glemt.
Ikke er de like skremmende som islamske terrorister heller, og fiskerøverne kan således heller ikke benyttes av politikerne som nyttige idioter for å innføre sensur og overvåking i vesten.
Så joda: interessen er minimal; det er jo bare naturen som blir ødelagt.

Det globale markedet skaper altså globale røvere, mens ingen global sheriff gir dem motstand.
Kortene er merket, og spillet er skittent; markedsfundamentalistene synes dette er greit.
EU gir eksempelvis Frankrike subsidier for å bygge nye fiskebåter; hvilket franskmennene gjør.
Libya, blandt flere, kjøper så de gamle franske båtene for latterlig lave priser, setter libysk flagg på dem, og leverer ulovlig fisk til Frankrike igjen; oftest i samarbeid med franske kapitalinteresser.

Og bakmennene har selvsagt politiske kontakter, enten de opererer i fra Haugesund, Murmansk eller Liverpool; det er mer regelen enn unntaket.
Vi snakker tross alt om en multimilliard industri.

Der det er penger, der er det politikk.
Stem Kystpartiet.


.

SJØRØVERI

Pirater fortsetter med å fascinere oss, selv om mye av den glamouren som forbindes med sjørøveri nok aldri har vært til stede.
Piratene lever sitt eget liv; blandt annet i Disney.

Skulle du mot formodning være litt interessert i virkelighetens sjørøveri, så kan jeg anbefale boka Pirates med undertittelen Terror on the high seas from the caribbean to the south china sea av forfatteren David Cordingly.

Boka er både informativ og underholdende, men dessverre er den bare å få på engelsk.
Boka er ett stykke interessant historie, og putter piratene i sin rette kontekst.

Pirater må selvsagt ikke bare betraktes som kriminelle; dette er en moderne vrangforestilling.
Med sin militære utrustning og slagkraft kan ikke pirater uten videre overlates til politistyrker å hanskes med.
Pirater er, og har alltid vært, en militærmakt uten noen egen nasjon.
Pirater er militarisiske og kriminelle anarkister.

I det man fjerner idèen om pirater som borgere, og heller ser på dem som en krigførende fremmed makt, er piratproblemet nær en løsning.
Moderne marinestyrker er nemlig svært gode på å drepe på avstand.
Det er sånt militære driver med, ikke etterforsking.

Dersom stormaktene i verden blir enige om egne "motorveier" til havs, der transportskipene kan seile i fred, og småbåter ikke bare er forbudt, men er fritt vilt til å skyte i senk på avstand; gjerne i mørket ved hjelp av radarstyrte kanoner, så er sjørøveri utryddet for annen gang.

Slik ville man gjordt det i krig, og er ikke egentlig sjørøveri krig?

Når dette er sagt, så kan jeg ikke se hvorfor Norge skal delta i en krig som ikke angår oss.
Under unionen vår med Danmark seilte skipene under Dannebrog, og våre skip kjempet for andre skip som hadde vårt flagg.

Skip som seiler under utenlandsk flagg er irrelevante for Norge.
Om det eventuelt sitter en nullskatteyter i Haugesund og ruger på aksjer i ett kapret skip, så er dette strengt tatt helt irrelevant informasjon; da kun skip som fører norsk flagg og betaler skatt til fedrelandet er ekte norske skip.

Globaliseringsfundamentalistene kan jo for eksempel sjøl reise ned til piratene og ordne opp personlig; det finner jeg både rett og rimelig.
Det er jo globaliseringsfundamentalisters nye mantra at nasjonalstaten er død.

Liv og lære anyone?

LOOK TO HAUGESUND

Med Hanne Krogh som et hederlig unntak, så har det kommet fint lite sexy i fra Haugesund.
Denne ørlille flekken av en vestlandsby flommer over av både narkotika og sosiale problemer.
Store deler av byen ser ut som slike slumstrøk vi nordmenn gjerne forbinder med utlandet.
Man må faktisk nesten bare se det sjøl for å tro det, så ille og så skammelig er det.
Og det brenner faktisk ofte i Haugesund.

Men hvor er media?
Og hvor er Haugesundsbloggerne?

Selv om jeg har vokst opp der sjøl, så har jeg likevel aldri riktig forstått meg på haugalendingene.
Haugesund (og forsåvidt nabokommunene med) styres av et slags merkelig skipperlue-høire.
Ytre sett preges lederskapet av folkelighet og charme; innholdet i politikken er innbarket og ramsalt ytre høyrepolitikk.

Hvor lenge vil disse typiske konkurskommunenes lederskap, som kommunestyret i Haugesund er et godt og typisk eksempel på, kunne flyte videre på vestlendingenes manglende politiske modenhet?

Jeg er svært usikker på svaret; det ytre høire sitter tilsynelatende fjellstøtt i salen fremdeles.
Enten det, eller så foregår der et ganske utstrakt valgfusk på haugalandet.
Haugaland er jo beryktet for sin utbredte semikorrupsjon.
Venner gjør tjenester; loven ser en annen vei.
Alle de "fine" folka sitter i losjen.
Og forfallet sprer seg.

Videre bor alle de rike folka i sine egne bydeler i Haugesund.
Og noen steder i denne ørlille byen, har faktisk de kriminelle elementene overtatt styringen totalt.
Haugesund er preget av ekstreme klasseskiller og stor sosial nød.
Og segregering er negativt for folkehelsen.

Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.

Kanskje haugalendingene fortsatt klamrer seg fast til den døende markedsfundamentalismen?
Kanskje haugalendingene har blitt underkuede og apatiske?
Jeg kan virkelig ikke svare på hvorfor haugalendingene fortsetter på høirekursen.
Jeg bare registrerer fakta.

Hva jeg kan si helt sikkert, er at svært få norske kommuner trenger den politiske moderasjonen mer enn gode gamle Haugesund; og gjerne resten av haugalandet med.
Sant å si, så synes jeg vel at hele vestlandet kunne trenge sårt til litt politisk moderasjon.

Og den politiske moderasjonen i Norge er de følgende parti:

• Det Demokratiske Kjærlighetspartiet
• Norges Kommunistiske Parti
• Det Norske Arbeiderparti
• Sosialistisk Venstreparti
  
• Miljøpartiet De Grønne
• Rettferdighetspartiet
• Sosialdemokratene
• Pensjonistpartiet
• Familiepartiet
• Senterpartiet
  
• Kystpartiet
• Venstre
  
• Rødt

Godt valgår alle sammen; og husk at nettopp din stemme betyr mye.

La aldri noen i skvaldreklassen få innbille deg noe annet.

Som Bjørn Eidsvåg synger: En dag skal rettferdigheten seire.

Kanskje også rettferdigheten for de fattige i landet?