Helseimperialisme er et ord jeg ikke liker, fordi selve ordet er misvisende i forhold til det problemstillingen går ut på.
Imperialismen innebar militær undertrykking og økonomisk utnytting, med en tydelig rasistisk kontonasjon.
Vi snakker da sjølsagt om ekte rasisme, og ikke det utvidete begrepet uten lukt og smak, som venstresiden og Amos Keppler gjerne opererer med.
Imperialismen bar også bud om den sterke som presser seg på den svake, lik en voldtekt, mens helsevesenet gjør akkurat motsatt: man vil helst vri seg unna mer interaksjon.
Så joda: Helseimperialisme er, som ordet dødshjelp, et dårlig og misvisende ord.
Men ordet er likevel ment å beskrive rèelle problemstillinger.
Politikere er veldig glade i ordet helseimperialisme, for da kan de kjempe mot imperialismen i form av å skjære ned i helsebudsjettene; lik ridderen på den kvite hesten.
Og i sin infantilitet fortsetter akkurat de samme politikerne med å utrope stadig nye ansvarsområder for helsevesenet.
To pluss to er slett ikke fire lenger; det var før det.
Politikerne våre er mesterlige i nettopp det å være politikere, så derfor vil oftest deres vilje fremkomme subtilt, slik at de gjerne slipper å stilles til ansvar i valg.
Både kirke, helsevesen og politietat er blitt såpass politisèrt gjennom ei årrekke, at vi stadig oftere snakker om realpolitikere kamuflert som "uavhengige" fagfolk.
Det ble ofte gjordt et poeng av at Kjell Magne Bondevik egentlig var en prest, men dette skjedde åpent og tydelig, og jeg så aldri akkurat dèt problemet med Bondevik.
Jeg ser mye heller et problem med politikeren i bispekappen, for å si det sånn.
Æres den som æres bør, og vanæres den som vanæres bør.
Dersom det er et problem for deg at politikere i valgmodus lover for mye på helsevesenets vegne, så ta den som sa de bevingede ord og løfter på ordet, og still denne personen til veggs.
Helsevesenet har ingenting med imperialisme å gjøre.
Og toleransen for rasisme er ikke-eksisterende, hva systemet sjøl angår.
.
