Viser innlegg med etiketten politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten politikk. Vis alle innlegg

tirsdag 3. mars 2009

NORGES OVEROPPHETEDE ØKONOMI: HVOR BLE DEN AV I ALT MYLDERET?


Våre selverklærte økonomiske "eksperter" de skvaldret så veldig nylig i vei om en overopphetet norsk økonomi; der det var livsviktig for land og folk å få tynt ut den såkalte restarbeidsevnen i fra alle sjuke nordmenn.

Her skulle jo sjuke folk ut av heimen og rullestolen, og vekk fra krykkene; ut å plukke søppel, ut å plukke blåbær; whattever som Pølse-Hansen trengte dem til.

Nå er superdepresjonen her, og det uten at "ekspertene" våre på noe tidspunkt så den komme; og mange arbeidsvante og friske nordmenn står nå i arbeidsledighetskø og tvinner tommeltottene.

Betyr dette at sjuke folk igjen kan få lov til å være i fred i Norge?

Eller skal Stoltenbergalliansen fortsatt få plage de sjuke i landet?

Bare av prinsipp?




søndag 22. februar 2009

FREMSKRITTSPARTIET ERKLÆRER HELLIG KRIG MOT MODERASJONEN I NORGE



Fremskrittspartiets formann Siv Jensen advarer nå i mot det hun sjøl kaller for den pågående snikislamiseringen av Norge.

— Det må vi sette en stopper for. Hvis FRP får fornye Norge, er det norsk lov og norsk styresett som skal gjelde. Vi vil ikke tillate særkrav for noen enkeltgrupper, slo hun fast i sin tale til landsstyret i dag.

Hun tegnet et dystert bilde av hva som vil skje dersom man tillater særbehandling i landet.
Hun viste til Malmö der svensk lov, ifølge Jensen that is, er erstattet av Sharia-lovgiving i deler av byen; og hvor svensk politi visstnok knapt våger seg inn i enkelte bydeler.

— Dette er ikke skremselspropaganda. Dette er en hverdag som ikke får komme til Oslo, sa Jensen.

Bakgrunnen for partiformannens utspill er den mye omtalte hijabsaken, og krav fra islamske grupper om sin egen islamske undervisning og om sin egen islamske mat i norske fengsler.
Hun tok også for seg regjeringens forsøk på å begrense mulighetene til religionskritikk.
Jensen sa videre at hijab som en del av politiuniformen, ikke har noe med religionsfrihet å gjøre.

(Hva skulle det ellers ha med å gjøre?)

— Det uniformerte Norge må ikke legge forholdene til rette for den enkeltes tro, konstaterte hun.

Siv Jensen benyttet også anledningen til å beskylde regjeringen for å ha fjernet seg fra folks hverdag.
Hun lover andre boller dersom FRP kommer til makten.

— Hver eneste dag fram til September skal vi minne Jens om alle løftene hans som regjering har brutt. Regjeringen har distansert seg fra hverdagen til folk flest, sa hun.

— Frp skal sette ord på hverdagen og fornye Norge. Vi er villig til å gjøre andre ting enn det regjering etter regjering har gjort tidligere og hvor det er vanskelig å få øye på noen forskjell. Målet er å komme i regjering og gjøre hverdagen enklere for folk flest, avsluttet partiformannen.

Hun tok så opp eldreomsorgen, helsevesenet, rusomsorgen og veiutbyggingen, og andre områder der hun mener at regjeringen har sviktet.
Det alvorligste angrepet ble likevel rettet mot det Siv Jensen kaller for «SVs moderne skole».

Hun sa at SV-skolen fører til en rotløs skolehverdag, der elevene ikke vet hvor de skal være fra den ene timen til den andre.

— Vi må legge bort den eksperimentelle skolegreia SV har drevet med i over tre år. Det er bare pugging som gjelder, sa Jensen.

Frp-formannen vil innføre en skole som går tilbake til trygge rammer og klasserom, og en skole der lærerne har autoritet.
Verstingene vil hun rett og slett bare fjerne fra klasserommene.

(Kilde: NTB & NRK)

Vi kan med andre ord nå snakke om en ren krigserklæring fra Fremskrittspartiet, rettet i mot hele det moderate Norge; dette fra ei dame som tar mål av seg til å bli den nye sheriffen i byen.

Ble det kanskje litt for mye ildvann på Sheriff Harry i Durango?




onsdag 28. januar 2009

SUPERDEPRESJONEN



Etter septemberkrakket i 2008 ble det stadig verre og verre for markedsfundamentalismens ridderskap (i både politikken og i media) å fortrenge virkelighetens fakta.

Ingen findress og snerpemunn, ingen fremmedord og kongelige selvtildelte ordener og medaljer kan lenger skjule at det vi her snakker om er et infantilt nasjonalt lederskap; forkledt som voksne.

Sånn går det når land og folk opphøyer grådighet og svindel til den nye religion; og vi velger oss selveste hantikka som det nye nasjonaldyret til å pynte opp Stortinget med.


lørdag 24. januar 2009

STOLTENBERGALLIANSEN MÅ SENKES



(Det har aldri vært hverken lett eller populært å være den moderate)

Først har vi alle de norske høyrepartiene (fri og bevare) som må totalforkastes som irrasjonelle og bakstreverske; da gårsdagens løsninger har vist seg i praksis å slett ikke være bærekraftige på en lengre sikt.

* Det ytterste ytre styrbord

* Fremskrittspartiet

* Kristelig Folkeparti

* Høyre

Når vi nå går inn i en global økonomisk superdepresjon, som dessuten er skapt ene og alene av den rikmannspolitikken som disse partiene i årevis har lovprist, ja, så gir vel egentlig konklusjonene seg sjøl hva disse partiene angår.

For veik for veik og alt det der.

Så har vi Stoltenbergalliansen; den må også felles pronto.
Fordi de fortjener det.

Stoltenbergalliansen består nok av mye mer moderate parti enn den forrige regjeringen; men regjeringspartiene holder likevel ikke mål.
Lederskap på autopilot er ikke godt nok.

Ikke i Norge 2009.


Stoltenbergalliansen har uthulet ytringsfriheten i Norge over lang tid nå, og hva som verre er: Regjeringen har ikke vist tilstrekkelig og akseptabel styrke i forholdet vårt til EU.
Datalagringsdirektivet til EU skal forkastes høglytt i svulstige og musikalske ordelag; hvilket regjeringen Stoltenberg har feilet så sørgelig i å gjøre.

Superdepresjonen må tas alvorlig.


Jeg er heller ikke begeistret for regjeringens finansiering av Hamas, og med det Hamas gjerning.
Og superdepresjonen tas heller ikke alvorlig nok av den sittende regjeringen.
Til slutt feiler regjeringen grovt i kriminalpolitikken, i miljøpolitikken, og i integreringspolitikken.

* Arbeiderpartiet

* Senterpartiet

* SV

Det vil være i strid med min kristne tro å forbanne dem alle, men å høflig oppfordre velgermassen i Norge til å heller velge seg et anstendig parti å stemme på; se det burde kunne være innenfor de kristne rammer.

Tilbake står de 10 anstendige norske partiene.
Der burde det kunne finnes noe for enhver smak.

utenriksdyret


tirsdag 13. januar 2009

KARL MARX & KAPITALEN


Ingen bokverk har betydd mer for meg enn Kapitalen skrevet av økonomen Karl Marx.
Ikke i den forstand at jeg uten forbehold vil "anbefale" noen å lese denne serien, for Marx har ikke så veldig stor underholdningsverdi; sånn rent umiddelbart.
Men et større analytisk tallent enn Karl Marx på fagfeltet økonomi finnes ikke; og dette inkluderer geniale Adam Smith.
Interesserer man seg for økonomi, ja, så finnes der ingen anstendig vei utenom det å piske seg sjøl gjennom alle bindene i Das Kapital.
Karl Marx er en gigantisk analysator.

Språket er gammelmodig og tungvint; Marx skriver ikke poesi akkurat.
Matematikken er knappest til å holde ut; og terpet inn med tysk grundighet.
Det er traurig, jeg vil nesten si slitsomt, å lese Karl Marx; men innimellom kommer små åpenbaringer som gjør det verdt å fortsette videre.
Marx beviser nemlig sine standpunkt hele tiden; han er en typisk vitenskapsmann.
Kallemann driver ikke med føleri; han argumenterer saklig.

Karl Marx viser oss klart hvordan kapitalismen ikke er bærekraftig på lang sikt.
Og gang på gang opp gjennom historien får han rett; igjen og igjen.
Septemberkrakket 2008 er bare starten på en ny slik runde.

Dagbladet liker ikke meg, og jeg liker ikke Dagbladet.
Dette forhindrer meg dog ikke i å bruke Dagbladets reportasjer når jeg finner det opportunt.
Noen av reportasjene til Dagbladet er faktisk fremdeles gode; som verdige og vemodige skygger av gammel og fortapt storhet; nesten som Wien og London.
Astrid Meland lager for eksempel forseggjordte innspill.

Astrid Meland laget en fin oversikt over The Panic of 1873 som likner på den såkalte "finanskrisa" som skvaldreklassen har døpt Septemberkrakket 2008 om til.
Selv foreslår jeg Superdepresjonen, men whattever.
Ettersom arbeidet med 1873 er bra, har jeg ingenting å tilføre.

The Panic of 1873 )))

Alt sammen i 1873 sammenfaller eksakt med Karl Marx kalkuleringer; og sånn vil det bli også i den store depresjonen som nå er på vei.

Ved det forrige "nestensammenbruddet" i 1873 så berget de kapitalistiske nasjonene sitt system og sin overklasse med hjelp av en brutal og voldelig imperialisme; og i tiden fram til århundreskiftet, så underlegger disse imperiene seg nesten hele den vide verden med tvang og makt.
Dette er mulig på grunn av imperienes våpentekniske og industrielle overlegenhet.
Moderne våpenmakt feier effektivt vekk all motstand; gjerne i fra motstandere med en teknologi hentet i fra Napoleonskrigenes tid.

Slik er ikke situasjonen i dag; oddsene er mye jevnere på slagmarken.
Det blir ikke lett for noen nasjon å gjenta "løsningen" etter 1873 denne gangen.
Kanskje noen land vil forsøke seg, men lett får de det ikke.

Om imperialismen )))

Karl Marx hadde selvsagt ingen forutsetninger for å kunne forutse at vesten skulle vinne så lett den gangen; men hans advarsel om at kapitalismen ikke er bærekraftig var likevel helt korrekt.
Nå vinner han den idèhistoriske kampen på overtid; lik et flosshattkledd spøkelse som ler rått i sin grav, mens kapitalistene piler rundt som forskremte små mus.
Markedsfundamentalismen vil falle grundig denne gangen; det er kun et spørsmål om tid.
Det nytter ikke å tviholde på sin seteplass i et synkende skip.

Som innlegget Africa Calling så syrlig påpeker: Markedsfundamentalismen har kun fått utsatt sitt uunngåelige nederlag ved hjelp av å få industrialisert Asia, men nå er det bare Afrika som gjenstår uindustrialisert; og good luck med det prosjektet for den som vil prøve seg.
Og selv om en industrialisering av Afrika mot formodning skulle lykkes ved hjelp av stor dyktighet, så vil også dette bare føre til en relativt kortvarig utsettelse av sammenbruddet.

Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.


lørdag 10. januar 2009

LOOK TO HAUGESUND


Med Hanne Krogh som et hederlig unntak, så har det kommet fint lite sexy i fra Haugesund.
Denne ørlille flekken av en vestlandsby flommer over av både narkotika og sosiale problemer.
Store deler av byen ser ut som slike slumstrøk vi nordmenn gjerne forbinder med utlandet.
Man må faktisk nesten bare se det sjøl for å tro det, så ille og så skammelig er det.
Og det brenner faktisk ofte i Haugesund.

Men hvor er media?
Og hvor er Haugesundsbloggerne?

Selv om jeg har vokst opp der sjøl, så har jeg likevel aldri riktig forstått meg på haugalendingene.
Haugesund (og forsåvidt nabokommunene med) styres av et slags merkelig skipperlue-høire.
Ytre sett preges lederskapet av folkelighet og charme; innholdet i politikken er innbarket og ramsalt ytre høyrepolitikk.

Hvor lenge vil disse typiske konkurskommunenes lederskap, som kommunestyret i Haugesund er et godt og typisk eksempel på, kunne flyte videre på vestlendingenes manglende politiske modenhet?

Jeg er svært usikker på svaret; det ytre høire sitter tilsynelatende fjellstøtt i salen fremdeles.
Enten det, eller så foregår der et ganske utstrakt valgfusk på haugalandet.
Haugaland er jo beryktet for sin utbredte semikorrupsjon.
Venner gjør tjenester; loven ser en annen vei.
Alle de "fine" folka sitter i losjen.
Og forfallet sprer seg.

Videre bor alle de rike folka i sine egne bydeler i Haugesund.
Og noen steder i denne ørlille byen, har faktisk de kriminelle elementene overtatt styringen totalt.
Haugesund er preget av ekstreme klasseskiller og stor sosial nød.
Og segregering er negativt for folkehelsen.

Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.

Kanskje haugalendingene fortsatt klamrer seg fast til den døende markedsfundamentalismen?
Kanskje haugalendingene har blitt underkuede og apatiske?
Jeg kan virkelig ikke svare på hvorfor haugalendingene fortsetter på høirekursen.
Jeg bare registrerer fakta.

Hva jeg kan si helt sikkert, er at svært få norske kommuner trenger den politiske moderasjonen mer enn gode gamle Haugesund; og gjerne resten av haugalandet med.
Sant å si, så synes jeg vel at hele vestlandet kunne trenge sårt til litt politisk moderasjon.

Og den politiske moderasjonen i Norge er de følgende parti:

utenriksdyret


Godt valgår alle sammen; og husk at nettopp din stemme betyr mye.

La aldri noen i skvaldreklassen få innbille deg noe annet.

Som Bjørn Eidsvåg synger: En dag skal rettferdigheten seire.

Kanskje også rettferdigheten for de fattige i landet?





torsdag 1. januar 2009

ISRAEL



Fakta om Israel

Totalt areal: 20 770 km2

Fakta om Trøndelag fylke

Total areal: 41 263 km2


Israel er et demokratisk land, som er opprettet av FN og omgitt av hele den muslimske verden.

Israel er omringet av nasjoner som fra det øverste politiske hold uttaler at de vil føre krig mot landet til Israel er totalt utslettet, opphører med å eksistere, og fjernes i fra verdenskartet.

Jeg forstår det slik at de norske media er partiske i denne konflikten alle sammen uten noe unntak, og media er derfor slik jeg ser det totalt utroverdige pr. definisjon; for krigens første offer er alltid sannheten.

Jeg innser derfor at jeg må sette meg bedre inn i denne problemstillingen.

Men hvorfor stikker den muslimske verden fingrene sine inn i dette illsinte vepsebolet gang på gang på gang på gang på gang på gang?

Alle vet jo at vepsene stikker.

Alle vet jo at Israel bomber.


Hold fred med naboene dine, så blir det gjerne fred i heimen også.

Det enkle er ofte det beste.

Den indiske motstandsmannen og selvstendighetsaktivisten Mahatma Gandhi forsto godt at en militær seier over det britiske imperiet var en umulighet; og hans taktikk med ikke-voldelige aksjoner som rammet Storbritannia både moralsk og økonomisk, var den eneste farbare veien til et fritt og selvstyrt India.

Hvorfor forstår ikke Hamas at rakettangrepene deres kun er et skudd i egen fot?

Er Hamas imbesile?






onsdag 24. desember 2008

FRANZ JOSEPH HERMANN MICHAEL MARIA VON PAPEN


Han ble født 29. Oktober 1879 i en steinrik og katolsk adelsfamilie i Westfalen som sønn av en godseier, og Franz Joseph Hermann Michael Maria Von Papen var hans navn.

Etter en militær utdannelse som kavallerioffiser begynte Von Papen på en diplomatisk løpebane som tysk militærattaché ved ambassadene i Washington og Mexico.


Under den store europakrigen var han først bataljonssjef ved vestfronten, og senere var han generalstabsoffiser i Forasia, og deretter var han major i den tyrkiske armeen i Palestina.


Han tok avskjed i fra militæret som oberstløytnant i 1919, og han begynte etterpå heller med å engasjere seg i politikk og konservative herreklubber.


Fra 1920-1928 og 1930-1932 var den stolte og konservative høiremanden medlem av det preussiske parlamentet for det Katolske Sentrumspartiet; hvor dagens mann tilhørte den monarkistiske høyrevingen.


Adels-og-høiremanden var fra 30. Januar 1933 til 1. Juli 1934 visekansler i Adolf Hitlers første tyske regjering.


Som høiremænder flest tok Von Papen det som en absolutt selvfølge at overklassens dannelse og manèrer skulle ha en slags magisk og siviliserende effekt på den irrasjonelle bøllekulturen på ytre høire fløy.


Von Papen tok svært svært feil.


Franz Joseph Hermann Michael Maria Von Papen var en erkekatolsk og konservativ adels-og-høiremand.

Akkurat
det bør der ikke være noen som helst tvil om.
Og han trodde som høiremænder flest at landets ytre høyre kunne styres og temmes.

Han trodde feil.


Dessverre.


Og sånn var den historien.




fredag 10. oktober 2008

SOSIALISTISK VENSTREPARTI: IKKE AKKURAT DEN RØDE FARE


Alle politiske parti i Norge legger seg erfaringsmessig til en praktisk politikk som befinner seg atskillig til høyre for hva partienes retorikk skulle tilsi.

Sosialistisk Venstreparti er i så måte ikke noe unntak fra regelen.

Akkurat som Arbeiderpartiet er Norges egentlige sosialliberalistiske parti, så er videre SV landets egentlige sosialdemokratiske parti; når vi da holder de uetablerte minipartiene utenfor diskusjonen vel og merke.

SV kommer etter all sannsynlighet til å bli straffet av sine egne kjernevelgere ved det neste stortingsvalget, og strengt tatt så har dette partiet fortjent straffen også.

Stoltenbergalliansens politikk smaker bittert av klassesvik.

Norges egentlige sosialistiske parti Rødt vil antageligvis overta mange tidligere SV-stemmer.

I Norge er alle seriøse politikere tilhengere av demokrati.

Kun bygdeorginaler og maktglade tullebukker vil ha diktatur i landet.

Sosialistisk Venstreparti minner meg i retorikken mye om Einar Gerhardsen og hans demokratiske styre.

SV er egentlig norske sosialdemokrater.

De også.

Statsbudsjettet 2008 er langt i fra det verste budsjettet jeg har sett.

Alle budsjettene til ex-statsminister Kjell Magne Bondevik var verre.

Alle de foregående budsjettene til Jens Stoltenberg var også verre enn budsjettet 2008.

Men sosialisme er dette ikke; kun typisk defensivt og grått sosialdemokrati.


Statsbudsjettet 2008 )))


lørdag 4. oktober 2008

ARBEIDERPARTIET: GOLIAT SLITER


Arbeiderpartiet: Smak på navnet.

For ett vakkert og talende navn det er; og så sårt og intenst Norge kunne trengt ett politisk parti som brydde seg om det norske arbeiderfolkets interesser.

Merkelig nok har vi i Norge ikke lenger ett eneste etablert politisk parti som er merkbart opptatt av hvordan den arbeidende kvinne og mann egentlig har det i landet vårt; eller ett eneste etablert parti som på noe som helst vis er synlig opptatt av hva arbeiderfolket måtte mene om det ene eller det andre.

Vi ser at skvaldreklassen gjør sitt aller beste for å stigmatisere den norske arbeiderklassens personlige vaner og deres hverdagslige bekymringer; og der jobbes nå videre intenst og inderlig fra øvrighetens side med det å få sabotert arbeiderklassens kanskje fremste kommunikasjonskanal, som er bloggingen.

Den stadig mer marginaliserte norske arbeiderklassen reagerer nå omtrent som urbefolkninger flest i verden: med sinne og bitterhet.

Når man er bitter og sint er ikke alltid det rasjonelle den mest påfallende egenskap vi utviser i tanke og handling.

Sånn er det bare med den saken.

Arbeiderpartiet virker anno 2008 mest opptatt av utenrikspolitikk og velferden for arbeiderklassen globalt; noe som absolutt er en edel tanke men likevel en heller lite egnet strategi til å skaffe partiet nye velgere.

Alle korrupsjonsskandalene vi har erfart opp gjennom årene i U-hjelpen generelt, men kanskje aller mest den offentlige fortielsen og hemmeligholdelsen av de nevnte skandalene, har bidratt til at å kjempe politisk for økt U-hjelp ikke lenger er en vinnersak for AP nå; men heller er blitt til det stikk motsatte.

Mislykket U-hjelp og forsøk på hemmeligholdelse av mislykket U-hjelp kan faktisk ikke skyldes på Fremskrittspartiet.

Dette forstår arbeiderfolket, selv om skvaldreklassen ikke gjør det.

Knefall for terrorisme og selvforherligende verbal glansvask har heller ikke skaffet AP nye venner iblandt arbeiderklassen.

Dette er en hån mot arbeiderklassens intelligens.

Stoltenberg-alliansen har hittil gjordt fint lite i retning av å gjøre ende på den typisk norske semi-korrupsjonen og dette fakta har heller ikke gått arbeiderklassen hus forbi.

De rike er rikere nå enn under selveste Kjell Magne Bondeviks høirestyre; og undersøk gjerne selv om denne påstanden medfører riktighet.

Er dette fakta eller fiksjon? Jeg kjenner meg på sikker grunn.

Kristenmannsterging har nok heller ikke skaffet AP mange nye venner.

Det er all mulig grunn til å advare mot den stadig voksende fremmedfrykten i landet vårt; men denne ytterst irrasjonelle frykten dempes slett ikke ved å gjøre Norge om til en internasjonal fristad for alle verdens frittgående voldsmenn, allverdens krigsforbrytere og andre kriminelle.

Arbeiderpartiet har videre (tilsynelatende over lengre tid) "kjøpt" absolutt alle de "økonomiske" argumentene til finansoligarkene på billigsalg; og selv etter Septemberkrakket 2008 ser vi i AP en svært så liten (eller kanskje fraværende) ydmykhet i forhold til de åpenbare feilgrep som er gjordt.

Mener AP-eliten fortsatt at veien å gå til en sunn norsk verdiskaping er å pøse skattepengene våre ut i millionbonuser og millionopsjoner til næringslivets topplederskap?

Slik at disse "geniale" gutter kan singlehandedly raising the economy?

Den oppgitte trettheten og bitterheten vi nå erfarer iblandt Norges arbeidende befolkning, kan ved neste stortingsvalg gi seg utslag i tidenes høyrebølge; noe jeg finner det alldeles tragikomisk å se.

Arbeiderklassen vil straffe Arbeiderpartiet med å skyte seg sjøl i foten.

Bitterheten fanges godt opp av Frode Larsen i minipartiet Sosialdemokratene.

Stem heller på Sosialdemokratene enn på Fremskrittspartiet dersom målet er å straffe Arbeiderpartiet.

Da blir forkastelsen rettet i mot Bygdøeliten i AP, og ikke rettet i mot den sosialdemokratiske ideologi.

Gjett hva som ville svi mest?



onsdag 1. oktober 2008

SENTERPARTIET: HAR SETT BEDRE DAGER


Senterpartiet lever opp til navnet sitt.

Senterpartiet er det definitive politiske sentrum innad i norsk politikk.

Hva mener egentlig Senterpartiet, og hva er dette partiet villige til å kjempe en politisk kamp for?

Jeg har store problemer med å gi noe fyldig svar på dette, og lar kommentarfeltet stå åpent for den som måtte vite bedre.

Kanskje noen tips kan innhentes på Senterpartiets hjemmesider?

Senterpartiet er opptatt av rammevilkårene for det norske landbruket, og dette partiet er videre opptatt av det å opprettholde ett fortsatt norsk Nei til EU med stor N.

Begge disse to fanesakene er to sider av den samme medaljen.

Den norske bondestanden reduseres i hurtig tempo år for år, og slik har det vært lenge i landet.

I synkron takt med bondemannens ferd til historiebøkenes verden, har også det partiet som før i tiden faktisk rett og slett kalte seg for Bondepartiet også gradvis tatt stegene i retning av å forsvinne.

Når bøndene forsvinner så dør Senterpartiet litt mer for hver dag.

Jeg makter ikke helt å bli sint på Senterpartiet, for bøndene er nå desperate; og bondestanden trenger virkelig ett parti som taler deres sak der alle de andre etablerte partier later til å ønske bondemannen både ut av øye og ut av sinn.

Senterpartiet er nok det parti i Stoltenberg-alliansen som kommer til å bli minst straffet av sine egne kjernevelgere for den sittende regjeringens mange løftebrudd.

For hvem andre skulle bøndene egentlig ha samarbeidet med?

Fremskrittspartiet og Høire?

mandag 22. september 2008

USA TAR "SOSIALISTISKE GREP" I ØKONOMIEN - MARKEDSLIBERALISMEN ER KONKURS


Politikerne i USA må nå gripe inn i finanskrisen for å hindre at 20 millioner amerikanere mister jobben.
Etter den markedsliberalistiske tankegang skulle man nå bare la konkursene rulle ut som en flodbølge, og overlate til markedene å håndtere situasjonen.
Men det kan man ikke i et moderne samfunn, så markedsliberalismen er altså en typisk godværsideologi.

USAs første liberalisme der de som ung nasjon ønsket frihet fra markedene for å bygge seg opp.
Deretter evolusjonsliberalismen (sosialdarwinismen), liberatianismen (civil liberties, min frihet til ...) og likevektsliberalismen (“hands off” markedsliberalisme)

Man kan godt være politisk liberalist (ønske å oppnå sosiale og økonomiske mål med minst mulig statlige inngrep) uten å være markedsliberalist.

Da USA var en ung nasjon ble liberalisme definert som økonomisk handlefrihet.
Frihet fra markedet ble innholdet i den politiske liberalismen.
Nasjonal industri måtte få lov til å løfte seg eter støvelhempene i en periode.
Bygge seg opp uten å utsettes for det ingternasjonale markedet.

Støvelhempetankegangen (Bootstrap) gjorde at USA stengte markedet og frihandelen ute inntil amerikansk industri var blitt konkurransedyktig.

“Frihandel er idealet, og USA vil erklære disse prinsippene når tiden er moden. Dette vil bli når USA har 100 millioner innbyggere og verdenshavene er dekket av hennes skip; når amerikansk industri har nådd sin perfeksjon, når New York er blitt verdens største handelsby og Philadelphia verdens største industriby, når ingen jordisk makt kan stå imot de amerikanske stjerner. Da vil våre barnebarn erklære frihandel over hele verden, til lands og til havs.”

Kriteriene ble oppfylt like etter 1915, da USA følte seg sterk nok til å ha nytte av den frie handel, etter en 130 års beskyttet oppbygging.


Intet land er noen gang blitt rikt uten først å ha gjort som USA: beskyttet og bygget opp økonomien.
Det er de landene som har benyttet bootstrap som en inngang til verdenshandelen som har skaffet seg stabile demokratier.
Amerikanerne innså at det å bygge opp et politisk liberalt samfunn og økonomisk handlefrihet lenge var inkompatibelt med frihandel og ideologisk markedsliberalisme.
1800-tallets politiske liberalisme var oppskriften på et system der politiske og økonomiske mål skulle oppnås med minst mulig statlige inngrep.

Opp mot liberalismen som en politisk ideologi, kan man videre sette liberalismen som en markedsliberalistisk doktrine for markedenes frie spill.
Det betyr forbud mot statlig innblanding i økonomien.
Etter denne doktrinen skal ikke et land kunne følge Bootstrap-tankegangen, slik både USA og Norge gjorde i en oppbyggingsfase.
De verktøy USA og Norge brukte for å industrialisere landene sine, er uhensiktsmessige etter den markedsiberalistiske tankegangen.
De betraktes som reguleringer og inngrep i markedet og gjør markedet dysfunksjonelt.
Markesliberalismen føres gjerne tilbake til økonomen Friedrich von Hayeks teorier fra Den kalde krigen.
I likhet med Ayn Rand hylles denne Hayek av FRPs økonomer.
Fremskrittspartiet ønsker en slik politikk i Norge.

Under markedsliberalismen vil man tillate det å la samfunnet drive dit hvor markedets vinder til enhver tid måtte bevege det.
Markedet er i dag i dag internasjonalt og kjennetegnes blant annet ved store og sterke aktører som opererer i markedet, såkalte gresshoppekapitalister.
Disse "gresshoppene" utvikler ikke samfunnet, de faktisk plyndrer samfunnet.

På 1950-tallet oppsto det en politisk versjon av liberalismen som i USA kalles libertarianisme.
Et typisk kjenneteng ved libertarianismen er at frihetsbegrepet begrenses til “friheter til” - det som i USA heter “civil liberties”.
Frihet fra er ikke inkludert i libertarianismen.
For eksempel frihet fra sult, analfabetisme og nød.

Det libertarianistiske frihetsbegrepet, satt på spissen, dyrker friheten til å røyke på seg lungekreft, friheten til å drikke på seg skrumplever, friheten til å kjøre uten sikkerhetsbelte.
En holdning som preges av at man ønsker å hevde sin rett til både det ene og det andre, uten å bry seg særlig om konsekvensene for seg selv og andre.
En egosentrert ideologi med manglende vilje til å ta inn over seg de avveiningene som oppstår når folk skal jenke seg mot hverandre.

Friheten til å bruke våpen avgrenses av friheten fra å bli skutt; og frihet til å røyke avgrenses av friheten fra å bli påført sykdom.
For libertarianismen blir et forbud mot å ta med seg kniver og økser på fly lett til “paternalistiske bestemmelser” - utslag av at byråkratene og kultureliten langt inne i Oslo eller Washington skal overprøve og underkjenne det sunne vettet til "folk flest".

Under det britiske imperiets høyde, like før 1900-tallet, hadde Storbritannia og USA en liberalistisk bevegelse sterkt inspirert av Charles Darwin.
Herbert Spencer var en viktig figur som bar frem teorien om “sosialdarwinisme” på begge sider av Atlanteren.
Disse sosialdarwinistiske evolusjonsliberalistene ga opphav til rasehygiene, rasisme og det som verre var.

Denne tankegangen var ekstremt menneskefiendtlig, og fokusert på naturlige forskjeller mellom individer og grupper.
Såpass ekstrem var denne bevegelsen, at den raskt påkalte en motbevegelse mot “jungelens lov” (som forøvrig også kolliderer med kristendommens bud om nestekjærlighet)
Det var rett og slett moralsk forkastelig å bygge samfunnet på en tankegang om de sterkes overlevelse.
Evolusjonstankegangen ser vi i dag i virksomhet i Russland.
De sterkeste familiene (”oligarkene”), de som kan utøve sin makt gjennom pengeseddelen, styrer.

Innen evolusjonsliberalismen så man på dette som helt naturlig, og kalte det ”oligarkiets jernlov”.
De fattige ville bli marginalisert og oligarkene ville bli stadig rikere, som Rockefeller.

Shocked

Som en moralsk motreaksjon mot evolusjonsliberalismen, startet ledende amerikanske forretningsmenn en gigantisk filantropisk virksomhet.
De bygget skoler, universiteter, biblioteker, sykehus, kunstmuseer, parker og en mengde andre institusjoner for å demme opp for utviklingen mot de fattiges marginalisering.
Frihet for fler enn eliten. Altså den første spire til samfunnsansvar.
Kanskje giverne også prøvde å demme opp mot sosial uro?

Dagens liberalisme er basert på en helt annen type teori, en likevektstankegang på alle markeder, som varemarkeder, finansmarkeder osv.
Denne økonomiske liberalisme kalles gjerne nyklassisk økonomi.

Resultatet av markedskreftene vil (etter nyklassisk teori) ikke bli sosialdarwinisme, men tvert imot likevekt og faktorprisutjevning.
Antagelsen er at markedet vil jevne ut prisene på arbeidskraft og kapital.
I motsetning til evolusjonsliberalismen beskriver likevektsliberalismen markedet som en harmoniskapende institusjon og anbefaler “passivitet som strategi” - eller “hands off”.
Markedets usynlige hånd fikser alt for oss (tror de da)

Evolusjonsliberalistene var svært realistiske når de spådde fremveskten av styrtrike Rockefellers (oligarker) på den ene side og en marginalisert underklasse på den annen side.
De erkjente at markedet ville forsterke allerede eksisterende ulikheter, men mente at dette tross alt var det beste tilgjengelige alternativet.

Under den kalde krigen ble verden delt i “den frie markedsliberalistiske verden” på den ene side og sosialismen /kommunismen med overstyring av individet på den annen side.
Etter murens fall og den kalde krigens avslutning fikk høyre-venstre-aksen (kapitalist Vs. sosialist) mye mindre relevans.

Den nye “liberalismen” vil komme til å lide den samme skjebne som anarkismen gjorde; den vil dø.
Anarkismen var en protest mot autoritet og for individualisme langs hele høyre-venstre-spekteret over en lang periode.
Den svarte imidlertid ikke på de utfordringer samfunnet stilte, fordi anarkismen reflekterte ønsketenkning istedenfor realiteter.

Dagens liberalister vil komme til å se deres “liberalisme” også viser seg å være kun en utopi; altså en modell uten rot i en kompleks virkelighet.

*¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯| ___.___ |¯¯¯|___¯/_

*__________| |______||__________|

*OO ?- OO¯¯¯¯OO - O¯¯¯¯O - OO°O°°

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges

søndag 21. september 2008

DET GAMLE NORGE VI KJENNER BLØR OG DØR


Ifølge Arbeids-og-inkluderingsdepartementet defineres ordet integrering som «likestilling gjennom like muligheter, rettigheter og plikter til deltagelse for alle, uavhengig av opprinnelse».

Motsetningen til integrering defineres som segregering; der «grupper av mennesker eller miljøer lever adskilt».

Legger vi disse definisjonene til grunn, ja, så ser vi umiddelbart at det norske samfunnet slett ikke trenger noen innvandrere i det hele tatt for å få integreringsproblemer i stadig økende hauger og lass.

Boligbygging i Stavanger

Inntil seint 1990-tall pleide min kommune Stavanger å selge ut tomter ganske rimelig til boligbyggelagene; og dette da i bytte mot at opptil 30% av de nyoppførte boligene skulle gå til såkalte vanskeligstilte boligsøkere.

Sistnevnte ble dermed selveiere, de kom seg inn i nabolag de ellers aldri ville hatt råd til å kjøpe seg inn i, og de ble dermed invitert til dugnader, foreldretreff o.l.

Med andre ord: de ble integrert.

Avskaffet av politikerne

Under Kjell Magne Bondevik ble denne typen politikk karakterisert som «konkurransevridende» og ble derfor ønsket avskaffet raskt av de folkevalgte. Kommunens tomter skulle selges til markedspris.

Sosialklientene ble så forvist til store slumaktige felt av sosialboliger; som raskt degenererte til de reneste shanti-towns.

Oppsummering:

Mennesker som før deltok i det samme nærmiljø lever nå adskilt; og gruppene har slett ikke tillit til hverandre. Offentlig sektor må pøse ut stadig mer midler til de sosiale tapere; både til boligkjøp, til reparasjoner og til rehabilitering.

Ingenting av dette nidingsverket var somaliske flyktningers verk.

Det var etnisk norske kommunepolitikere i Stavanger under Høire som sto bak segregeringen; da de sluttet å ta praktisk ansvar for integreringen av sine medborgere.

Denne kostbare ansvarsfraskrivelsen er slett ikke særegen for Stavanger.

Da Aftenposten konfronterte Oslos ordfører Fabian Stang (Høire) med at menn på Sagene i gjennomsnitt lever 12 år kortere enn menn på Vinderen, så svarte ordføreren i hovedstaden vår at «det offentlige kan ikke gå tur for folk».

Det er likevel ikke bare de fattige i Norge som segregeres ut av fellesskapet.

Da Norges rederiforbund sa at det var urettferdig å betale hele 0,6% skatt fra ett overskudd på usle fem milliarder: hvem var det de egentlig forsøkte å overbevise?

Næringsdrivende som betaler selskapsskatt, arbeidsgiveravgift m. m.? Arbeidere som skatter 26% av en lønn på 200 000?

Lever rederne så adskilt fra resten av oss nordmenn at de ikke aner hva vi andre synes er rett og rimelig?

Tørre tall viser klart at finanseliten har all grunn til å føle seg høgt hevet over den jevne nordmann.

Ifølge SSBs inntektsstatistikk tjente den tiendedelen av mennesker med de høyeste inntekter i landet vårt 29,5% av total inntekt i 2005; dette mot 18,7% i 1990.

Den økte økonomiske skjevheten skyldes i hovedsak økte kapitalinntekter, og da særlig aksjeutbytte.

At denne såkalte "finanseliten" truer den norske fellesskapsfølelsen er knappest en nyhet lenger.

Ingen norsk regjering kan tilsynelatende motvirke denne tydelige segregeringen vi erfarer i virkelighetens verden.

Statsminister Jens Stoltenberg som i duellen med Rimi-Hagen fremsto som den reneste Salvador Allende står faktisk nå i ledelsen for en pensjonsreform som ikke gavner arbeiderfolket.

For en tid siden siden ga de to danske samfunnsviterne Gert og Gunnar Svendsen ut Social kapital. En introduktion .

I boken hevder de at konvensjonell økonomisk teori bare fokuserer på landenes rikdom av arbeidskraft, realkapital, utdanning og naturressurser; men totalt overser den «sosiale kapitalen», dvs. tilliten, eller integreringen, samfunnsmedlemmene imellom.

På grunn av janteloven, enhetsskolen og de sentraliserte lønnsoppgjørene er denne sosiale kapitalen større i de nordiske landene enn i land som USA.

Dette gjør de nordiske økonomiene svært effektive, da staten slik slipper å bruke store penger på overvåking og kontroll.

AKP skjønte aldri at væpna revolusjon i Norge betyr at folk må skyte på de gamle klassekameratene sine.

Denne effekten kan vi elegant kvitte oss med ved å innføre privatskoler.

Enkelte kvasi-radikalere har for vane å dyrke franskmenns store streike-og-bråkevilje; men går vi disse franske konfliktene nærmere etter i sømmene, så ser vi at de ofte handler om velorganiserte gruppers privilegier.

Sist ut er togførerne, som kjempet for retten til å pensjonere seg ved fylte 50 år, en fransk særordning fra damplokomotivets dager.

Norgesmodellen trues av EU

Norsk LO`s strategi har vært å regulere lønningene på tvers av bransjene. Dette har gjort det vanskeligere for arbeidere i én bransje å «stikke av» eller «falle fra» i den norske lønnsutviklingen, men denne modellen trues jevnlig av EU.

EU-domstolen tvang nylig Sverige til å la latvisk tariff gjelde for latviske arbeidere i Sverige.

Regjeringen kan sette Norge i det samme klisteret hvis den ikke reserverer seg mot EUs tjenestedirektiv.

Billig middelklasse i landet

En mye omtalt følge av den egalitære (likhetsorienterte) lønnsstrukturen i landet er at lavlønnsarbeiderne blir dyre i drift.

Vel så viktig er det likevel at middelklassen blir billige: Norske ingeniører, leger og professorer tjener mindre enn sine vestlige kolleger, og når alt kommer til alt, er det bedre å konkurrere på utdanning enn på sultelønn.

Dessuten, hvis høye skatter og lønninger virkelig sender investorene skrikende og gråtende på rømmen: hvorfor er da Danmark og Sverige og Finland ifølge World Economic Forum nå i blant de seks mest konkurransedyktige landene i verden?

Kan det ha noe med integrering å gjøre?

Vi er altså nå i den interessante situasjonen at politikerne våre ønsker å bedre Norges økonomiske konkurranseevne ved å fjerne alle landets fremste konkurransefortrinn.

Stavanger kommune trodde for eksempel at et fritt tomtemarked ville gi den mest effektive fordelingen av boliger, men resultatet ble altså likevel en mer omfattende offentlig inngripen.

Jens Stoltenberg tror altså at en intens innlemming av EU-regler i Norge gjør oss mer konkurransedyktige som nasjon; selv om disse reglene beviselig gir landet en økonomi mye mer lik den franske, som for tiden vokser med under 2% der tallet for fastlandsnorge ligger på det dobbelte.

Septemberkrakket 2008 burde videre vise oss alle at status quo ikke er uten forbedringspotensiale, for å si det mildt og forsiktig.

Integrasjon og segresjon kan absolutt være så mangt som vi ser; og derfor trenger ikke "folk flest" i landet vårt alltid å tro på at hudkuløren på folk er den mest viktige forskjellen.

Skipsrederen eller næringslivssjefen er for eksempel to kvite individer som er like fjerne for den allmenne norske kulturen, som det en somalisk geitenomade eller en australsk aborginer er.

Bloggeren Amos Keppler har tidligere påvist at segresjon betyr døden for alle oss fattige, og han viser videre at dette fakta framstår som likt i alle verdens nasjoner.

Vi burde nok ikke la oss overraske lenger; i en moderne verden som behandler mennesker verre enn dyrene, og som ikke engang lenger føler skam ved dette fakta.


mandag 15. september 2008

OLJEMAFIA

Stortingsvalget 2009 vil mest trolig bli en stor triumf for den ytre høyre ving i Norge; helt uavhengig av om vi liker dette eller ikke.

Årsakene til det kommende politiske nederlaget blir sammensatte, men jeg tror personlig på den oppfatningen at først og fremst kriminaliteten i landet vil terge fram stemmeseddelen til Fremskrittspartiet blandt landets arbeidende folk.

Grunnen til at kriminaliteten ikke tas alvorlig av det politiske lederskapet i landet er slett ikke hippie-filosofi slik vi gjerne først skulle anta; for som bloggeren Winther sier: 68`erne finnes jo ikke.

Årsaken til at Norge er og blir ett paradis for kriminelle, er at krimmen som oftest aldri rammer de høyere samfunnsklassene.

Myndighetene prioriterer ikke krim. De prioriterer budsjettballansen.

Budsjettene skal være stramme for å demme opp for renta; for all den valuta som Norge pumper opp i fra nordsjøen har etterhvert blitt ett luksusproblem for overklassen.

Skal nemlig arbeiderklassen og middelklassen forbruke mer av oljeformuen, ja, så måtte jo overklassen selv hatt dempet sitt forbruk om renta skulle berges.

Vil overklassen i Norge frivillig gi avkall på deler av sitt luksusforbruk for slik å bidra til at allmuen skal kunne innvilges mer levestandard?

Gir ikke svaret seg selv? Slikt skulle jammen ha tatt seg ut?

Når markedsfilosofi blir ett problem for overklassen selv, så bryter de glatt sine egne lover og regler; også med vold dersom de finner dette nødvendig.

Skulle slike mennesker være opptatt av arbeiderfolkets ve og vel?

Nei her skal der pumpes og pumpes og pumpes.

Og for å berge renta skal arbeiderfolket tynes og tynes og tynes.

Vi skal lungesprenges og bli invalidisèrt til tonene fra "Ja vi elsker" alla ihop.

Slik dykkerne ble.

Og det venter oss ingen rettferdig og anstendig belønning i enden av regnbuebyen.

Slik dykkerne ble tygget og spyttet ut igjen.

Snart lever vi jo alle sammen som havegnomene i FRP-land ikke sant?

Og sånn er det bare med den saken.

torsdag 4. september 2008

KYSTPARTIET: ALTERNATIVE & MODERATE LØSNINGER

En norsk kystfisker er en opprører kun i kraft av sin eksistens.

Som ett irriterende rusk i øyet på Norges mektige oljelobby har kystfiskeren motarbeidet oljeutvinning i de kystnære havområdene av nasjonen vår i flere 10-år nå.

Tro endelig ikke at denne motstandskampen har vært uten kostnader for kystfolket.

Kystfiskerstanden har, lik den norske bondestanden, fått erfare den høge prisen som er knyttet til det å utfordre mektige kapitalinteresser og politiske maktinteresser.

Etter en lavintensiv, men til gjengjeld langvarig, økonomisk krigføring er det nå svært lite tilbake av den engang så stolte norske kystfiskerflåten.

Så ser vi da også at ringen nå er sluttet, og at de politiske og økonomiske seierherrene iverksetter sin omstridte seismikkskyting i det høga nord.

Snart har Norge nok en oljesmurt pengemaskin i full drift; en maskin som vil skape enda mer penger som landet uansett ikke kan ta i bruk på grunn av handlingsregelen.

Som en sterk motstander av oljeutvinningen i nord er Kystpartiet troverdige i miljøspørsmål.

Kystpartiet har videre som det eneste parti ved Venstres side forkastet det skrekkelige datalagringsdirektivet.

For meg personlig er kampen i mot datalagringsdirektivet vurdert som så fundamental for vårt nasjonale demokrati, at jeg av denne grunnen alene aldri kan stemme på noe annet enn ett parti som raskt og klart tar fullstendig avstand i fra å gjenskape DDR i Norge anno 2008.

Desert us not.

We are between the wars.

Kystpartiets Hjemmeside

søndag 10. august 2008

LEDERSKAP Vs. ADMINISTRASJON


Vi snakker i politikken og offentligheten om både administrasjon og ledelse all time high, men forstår vi egentlig forskjellen på de disse to begrepene?

Spørsmålet i overskriften burde være legitimt å stille.
Om det rent faktisk er legitimt å stille spørsmålet, vil praksis og empiri vise.
Ledelse og administrasjon er nemlig etter min mening to helt separate enheter, og de er kun sjelden pakket i én og samme person.

Lederskap: En leder er noen som evner å forstå hva motivene er for den individuelle samarbeidspartner; og utnytte dem til felles beste.
Lederskap vil si å klargjøre veien foran medarbeiderne; og deretter tillate dem til å utføre sitt aller beste, samt å gi dem deler av ansvaret for sluttresultatene.

Administrasjon: En administrator er noen som kan forstå hva som må bli levert, og når, og hvordan, og til hvilken pris det skal leveres.
Administratorer er fokusert på Key Performance Indicators (KPI) og er svært opptatt av målinger og rapporter.

En leder må alltid være karismatisk og fleksibel, mens en administrator må heller være dogmatisk og oppgavefokusert.
Disse to kvalitetene er sjelden funnet i ett og samme individ, men nettopp det forventer vi.
Hvorfor?

Er det virkelig noe galt med å ha både en leder og en administrator i ett system?
Riktignok innebærer dette en stor lønnskostnad med alle de kunstig høge topplederlønningene innen både politikk og finans ( m.m.) som vi akkurat nå erfarer i Norge, men dette er gjerne bare peanuts i den store sammenhengen?

Et veikt lederskap eller en pastellfarget administrasjon kan jo også bli svært svært kostbart for land og folk.
Gamlemor Norge risikerer jo faktisk å ende opp med selveste Fremskrittspartiet i regjering.

Underholdningsverdien i denne hypotetiske regjeringen er ikke, ene og alene, nok til at nakkehårene mine vil legge seg.

Jeg gremmes.


onsdag 6. august 2008

ULTIMATE BLACK HOLE



Hvordan skal Norge forholde seg til sine eventyrlige oljeinntekter?

Arbeiderpartiet forstår seg på de ordinære økonomiske lovene; som faktisk gjelder i logikkens virkelighet for oss alle.
Vi kan ikke som nasjon og som samfunn svi av alt sammen på en gang i ett heidundrandes haraball, uten at en slik standhaftig og vedvarende idioti gir seg utslag i den etterhvert så velkjente overopphetingen av den nasjonale økonomi.

Det er nå bare Fremskrittspartiet igjen av de norske parti, som faktisk fortsatt innbitt nekter å "tro" på disse økonomiske og matematiske lovene i fullt alvor; men Frp tror jo ikke på de globale klimaendringene heller.
Forståelsen for den vitenskapelige metode er ikke Fremskrittspartiets sterkeste kort, for å si det på en høflig og respektfull måte.

Men gråheten og fantasiløsheten er fortsatt det norske sosialdemokratiets to mest trofaste følgesvenner; hvilket da selvsagt aldri kan skyldes på politikkens ytre styrbord.
(Det skulle da jammen ha tatt seg ut)

Arbeiderpartiet og deres to våpendragere plasserer stadig mer verdier i utenlandske meglerhus, som da også er viden kjente for å spise godt av lasset på pengene de forvalter.

Jeg tror mye av den nasjonale oljeformuen kunne vært tryggere og mer lønnsomt investert i statlige gigantservere innenlands i Norge; som da kunne profittert både etisk og sikkert på Norges billige og miljømessig rene elektrisitet.
Behovet for en trygg og sikker serverkapasitet vil etter all sannsynlighet øke radikalt både nasjonalt og internasjonalt.

Her burde Norge kjenne sin besøkelsestid, og benytte seg av sine komparative fortrinn, før noen andre nasjoner med bedre næringsvett gjør det.

Forsvaret har mange trygge fjellhaller som er blitt til overs, og vannkraft har vi nordmenn mer av enn befolkningen vår forbruker.
Og staten flyter over med kapital fra oljesalget.

Serverkapasitet er noe verden alltid vil trenge; depresjonstider eller ei.







onsdag 30. juli 2008

POLITISK SITUASJONSRAPPORT 2008


Til neste år rundt disse tider så iverksettes sluttspurten fram til stortingsvalget i landet; hvordan ser situasjonen ut nå?

Lederne i Kristelig Folkeparti liker på ingen som helst måte Fremskrittspartiet og dette partiets generelle politikk; for til det er faktisk både de menige medlemmene og selveste lederskapet i Krf alt for veslevoksne og snerpete på det jamne.
Personlig knegger jeg svært godt for meg sjøl av Frp-kverningen vedrørende billigere sprit og billigere rulletobakk; da de her nevnte politiske hovedmålene som Frp har, avspeiler ett lett gjenkjennelig preg av arbeiderklasse og fattigmannsdrømmeri.

Høyre + Kristelig Folkeparti + Fremskrittspartiet er bundet sammen i ett skjebnefellesskap fram til stortingsvalget 2009 - selv om Kristelig Folkeparti forsøker å få sine menige medlemmer til å tro på noe helt annet.

Med rette kan disse tre parti kalles for ytre styrbord i norsk politisk sammenheng.

Venstre er jokeren. Det er Venstre som er vinglepetter.
Jeg tror at Venstre til tross for partinavnet sitt, og i god tid før stortingsvalget, finner seg vel til rette på styrbord side i politikken.

Mot denne høyre ving står en lite sammensatt gruppe av svært dårlig samarbeidende parti, som jeg velger å kalle moderasjonen i Norge.

Det kan nå se ut til at vi ved valget 2009 får Norges største høyrebølge siden 1980-tallet; en situasjon som de moderate parti ikke akkurat gjør mindre sannsynlig ved sin evinnelige politiske kiving innbyrdes.

Min magefølelse på hva det til slutt vil bli som avgjør valget i høyrepartienes favør, er den avmakten som den vanlige arbeider i landet føler i forhold til kriminaliteten.
Ettersom våre ansvarlige myndighetspersoner her i landet aldri tar arbeidsfolk på alvor i denne saken, men mye heller og til stadighet vil henvise allmuen til materiale fra statistisk sentralbyrå som gir deres justispolitikk en verbal glansvask, er jeg redd for at vår neste statsminister i Norge vil hete Siv Jensen.

Avanserte forklaringsmodeller er ikke automatisk gyldige, kun i kraft av å innhylle avsenderen i en aura av akademia og overklasse.
Det enkle er oftest det beste, og jeg føler meg trygg på at min situasjonsrapport vil stå seg godt når vi gjør opp status høsten 2009.

Hvorfor vil ikke moderasjonen svare på politiske utfordringer i klar tale?