Det triste faktum var at flere asiater var villige til å kjempe for imperiet enn britene noen gang kunne ha forventet; eller som imperiet hadde fortjent for den del.
Indiske soldater kjempet og døde tappert i det intetsigende forsvaret av Singapore; burmesiske fjellstammer iverksatte raid mot den japanske hæren fra første stund.
Malayer og Eurasians holdt i gang byer som for eksempel Singapore, når alle spor av den britiske administrasjonen forsvant i vill flukt mot Australia.
Selv mens millioner av mennesker sultet i Bengal (Japanerne hadde kuttet vital ris-import, dette mens inkompetente eller korrupte administratorer var trege til å reagere på krisen), forble faktisk indiske offiserer og soldater, særlig muslimer, lojale til den britiske Raj.
Men når de japanske okkupantene til slutt hadde blitt utvist fra asia og krigen var over; så var ingen asiater i humør til å tilgi det lederskapet som hadde forlatt dem - og som hadde vist seg så svake og uforberedte da det gjaldt.
Likevel antok den britiske administrasjonen at imperiet uten videre ville kunne gjenoppta sin gamle herskerposisjon ved krigens slutt.
De mente også at imperiet kunne overta det uavhengige kongeriket Thailand.
Denne typen utkobling fra virkeligheten er, selvfølgelig, helt typisk for en verdensfjern og moralsk konkurs elite; og dette inkluderer absolutt finanseliten av den moderne markedsfundamentalismen i våre dager.
De historiske paralellene jeg beskriver her er nesten identiske i sitt mønster, og i sin oppbygning.
Det er slående hvordan vi ser den samme arrogante treghet og følelse av usårbarhet i forkant av katastrofen; alternerende med tungsinn og panikk når krisen først er i gang.
Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet 1. August på en annen blogg (VGB) da enhver oppegående analysator kunne se at krisen var nært forestående.
(Oppegående analysator, eller bare en ukorrupt - you`ll be the judge)
Septemberkrakket 2008 vil vi alle merke ettervirkningene av, og det lenge etter at denne bloggen er glemt forever.
Som herskerne av det tidligere imperiet før dem, så har dagens markedsfundamentalister alltid antatt at "de innfødte" er takknemlige for å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de skal tro.
Som imperialistene før dem, så vil også dagens lederskap få erfare at denne konstruerte folkelige "takknemligheten" kun er ett selvbedrag som de luller seg sjøl inn i.
Til slutt vil jeg få komme med en skarp advarsel til eliten i det politisk moderate Norge, som utrolig nok later til å mene at Fremskrittspartiet burde "få prøve seg" - basert på den samme historiske paralellen med The Empire Vs. Japan:
Kaster den sittende eliten oss til ulvene på dette ansvarsløse viset, så trenger de ikke forvente at lederstolen fortsatt står der og venter på dem eller deres parti når FRP-styret en gang senere er tilendebrakt.
Der er en stor forskjell på adelskap og på lederskap.
Indiske soldater kjempet og døde tappert i det intetsigende forsvaret av Singapore; burmesiske fjellstammer iverksatte raid mot den japanske hæren fra første stund.
Malayer og Eurasians holdt i gang byer som for eksempel Singapore, når alle spor av den britiske administrasjonen forsvant i vill flukt mot Australia.
Selv mens millioner av mennesker sultet i Bengal (Japanerne hadde kuttet vital ris-import, dette mens inkompetente eller korrupte administratorer var trege til å reagere på krisen), forble faktisk indiske offiserer og soldater, særlig muslimer, lojale til den britiske Raj.
Men når de japanske okkupantene til slutt hadde blitt utvist fra asia og krigen var over; så var ingen asiater i humør til å tilgi det lederskapet som hadde forlatt dem - og som hadde vist seg så svake og uforberedte da det gjaldt.
Likevel antok den britiske administrasjonen at imperiet uten videre ville kunne gjenoppta sin gamle herskerposisjon ved krigens slutt.
De mente også at imperiet kunne overta det uavhengige kongeriket Thailand.
Denne typen utkobling fra virkeligheten er, selvfølgelig, helt typisk for en verdensfjern og moralsk konkurs elite; og dette inkluderer absolutt finanseliten av den moderne markedsfundamentalismen i våre dager.
De historiske paralellene jeg beskriver her er nesten identiske i sitt mønster, og i sin oppbygning.
Det er slående hvordan vi ser den samme arrogante treghet og følelse av usårbarhet i forkant av katastrofen; alternerende med tungsinn og panikk når krisen først er i gang.
Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet 1. August på en annen blogg (VGB) da enhver oppegående analysator kunne se at krisen var nært forestående.
(Oppegående analysator, eller bare en ukorrupt - you`ll be the judge)
Septemberkrakket 2008 vil vi alle merke ettervirkningene av, og det lenge etter at denne bloggen er glemt forever.
Som herskerne av det tidligere imperiet før dem, så har dagens markedsfundamentalister alltid antatt at "de innfødte" er takknemlige for å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de skal tro.
Som imperialistene før dem, så vil også dagens lederskap få erfare at denne konstruerte folkelige "takknemligheten" kun er ett selvbedrag som de luller seg sjøl inn i.
Til slutt vil jeg få komme med en skarp advarsel til eliten i det politisk moderate Norge, som utrolig nok later til å mene at Fremskrittspartiet burde "få prøve seg" - basert på den samme historiske paralellen med The Empire Vs. Japan:
Kaster den sittende eliten oss til ulvene på dette ansvarsløse viset, så trenger de ikke forvente at lederstolen fortsatt står der og venter på dem eller deres parti når FRP-styret en gang senere er tilendebrakt.
Der er en stor forskjell på adelskap og på lederskap.
4 kommentarer:
"Kaster den sittende eliten oss til ulvene på dette ansvarsløse viset, så trenger de ikke forvente at lederstolen fortsatt står der og venter på dem eller deres parti når FRP-styret en gang senere er tilendebrakt."
Men dette ser jeg på som direkte glimrende. Det er snarere det allerede etablerte sviket som har skapt dagens situasjon. En total kollaps er å foretrekke fremfor seigpining.
Jeg er (nesten) tilbørlig til å være enig med Helge her; men jeg er redd for at et langvarig FRP-styre vil frata meg min gudstro, samt påføre meg suicidale depresjoner :D
Men det er for slike tilfeller at man har lykkepiller ;) Jeg vet ikke hvor seriøs jeg er, men overraskende nok ihvertfall bittelitt...
E`det løye me drikke?
Legg inn en kommentar