SERENITY (Joss Whedon 2005)

Det kan virke slik for meg som om hvert tiår bare klarer å komme opp med en skikkelig god science fiction film.

1980-tallet hadde sin Blade Runner.

1990-tallet hadde sin 5.Element.

Og double-0-behave-årene har sin Serenity.

Filmen ble, som Blade Runner, labert mottat i sin samtid.

Den kjølige mottakelsen skjedde nok sikkert på grunn av at budskapet i filmen kolliderte helt fundamentalt med tidsånden i samfunnet på det tidspunktet filmen kom ut.
Filmen kom ut midt i "The War on terror" i USA.

Som i fremtidsfilmer flest, har menneskene også i denne kunstnerskapte verdenen allerede kolonisert verdensrommet, og menneskeheten bebor mange planeter. Dette mektige imperiet blir styrt av Alliansen, eller Alliance på engelsk, som har tatt makten med tvang; og slett ikke uten sterk motstand fra mer liberale og frihetsglade krefter.

Alliansen er ikke som slike imperier flest er på film: ondsinnede og nermest besatte.
Alliansen fremstår mer som en slags intergalaktiske amerikanske republikanere: paternalistiske, pietistiske, dypt etiske, og fryktelig umyndiggjørende.
Se for dere Dagfinn Høybråten i kombinasjon med Georg Walker Bush og Margareth Thatcher, så tar dere snart tegningen.

Alliansen vil så veldig gjerne ha en verden helt uten synd og aggresjon, så derfor begynner de med eksperimentering på mennesker og natur på den isolerte planeten Miranda. Her slipper man et dop løs på folket, som skal gjøre arbeiderne mer ydmyke, mindre aggresive, og mer flittige som tjenere. Prosjektet til lederskapet ender så med at hele planeten dør av manglende livsgnist, utenom 0.1% av folket der. De overlevende blir ekstremt aggressive og hevngjerrige: The Reavers, sadistiske kannibaler og massemordere.

Lederskapet reagerer som ledere flest alltid har gjordt: De gir slett ikke opp selve den dårlige idèen, men tenker at neste gang får vi det bedre til. Og, selvsagt, må sporene etter fadesen skjermes, og de som vet noe om saken må "fjernes" fra offentligheten.

Jobben med å fjerne spor gis til "The Operative" - tidenes mest skremmende filmskurk.
The Operative er ingen lallende gal splattermorder, men han er en vennlig og empatisk massemorder; som effektivt dreper deg med den største selvrettferdighet og moralisme.

Jenta River har mistet all sin hukommelse, også om hvorfor hun behersker avansert kampteknikk.
Hun og broren hennes er på flukt, og siden hun muligens kan huske noe fra katastrofen på planeten Miranda, er Alliansen svært interessert i å få fanget eller drept henne.

Under flukten slår hun og broren følge med Kaptein Mal og hans rompirater.
Broren hennes er nemlig lege, og en gjeng røvere kan alltids ha bruk for en medic.
Og snart er The Operative hakk i hæl på piratene.

Som sagt: Filmen kolliderte frontalt med tidsånden da den ble utgitt.
Jeg har likevel stor tro på at denne filmen vil bli en klassiker etterhvert.

Se den. Filmen anbefales.

Og den er aktuell som aldri før.

RØVERØKONOMIEN (2008)

Forfatter: Loretta Napoleoni på Spartacus forlag.

Plott: Handler om det gangstersamfunnet som vi har i dag.

Råd: Anbefales.

Ja så slår vi oss på litteraturkritikken også; for vi bloggere mangler jo skam i livet, det har både klokefolket og flinkefolket sagt.

Mediasamfunnets kloakk taler; folket lytter?

Jeg lurte lenge på om jeg bare skulle "holde hemmelig" alt det gode bloggematerialet i boka, og så erobre meg posisjonen som landets klokeste og mest observante blogger gjennom å hente fram stoffet med mine egne ord.

Jeg er flink til å formulere andres tanker med mine egne ord ser du, veldig flink.

Men stoltheten til mitt store ego får heller vike denne ene gangen, da min vrede mot verdens urettferdighet er enda større.

Bare les denne boka; den er faktisk skrevet i bloggs form.

Språket er enkelt, men ikke infantilt.

Forfatteren er tydelig, lik oss samfunnsbloggere; og hun er mer opptatt av å formidle et budskap enn av å glitre med sitt ego i kaudervelske fremmedord.

Hun er god, den dama, og så ulik skvaldreklassen som tenkes kan.

Thomas Hylland Eriksen, den påfuglen, eller Ari Behn for that matter, kunne aldri...repetèrer aldri...skrevet noe så bra som dette.

Dette er litteratur med mening i, og det i det såkalte Hamsunåret.

Ikke forstår jeg hvorfor denne übernazi Knut Hamsun skal få statuer og hedres.

Er det snik-nazifisering på gang? Nok om det.

Loretta Napoleoni setter ord på alt det som jeg forgjeves har prøvd å si, uten å helt få dette til.

Og hun bruker mange konkrete eksempler; her er der ikke mye abstrakt Dag Solstad sludder nei.

Forfatteren beviser hva intellektuelle kunne ha vært for fattigfolket, dersom de ikke (nesten) alle sammen var druknet og fortapte i sitt eget speilbilde og superego.

Fra horeri ved grensen mellom Tsjekkia og Tyskland; og mafia i hennes hjemland Italia; til sjørøveri i Nordsjøen, etablerer hun en imponerende satire over korrupsjon og "foretningsteft" i den moderne verden.

Her er der barneslaver som graver gull i Kongo, eller i nettunivers som «World of Warcraft».

Her er sigarett-narko-og menneskesmugling; i symbiose med en amoralsk røverkapitalisme der fravær av politikk og kontroll har gitt globaliseringens «røvere» tilnærmet fritt spillerom.

Der er altså mye graps som "folk flest" i all sin bekvemmelighet forblir uvitende om.

Dette fordi de er fanget i «markedsmatrisen», argumenterer forfatteren overbevisende, ved å henvise til filmen «The Matrix» og nettet av illusjoner vi veves inn i.

Hun moraliserer ikke; men påviser hele systemfeilen.

Røvere er røvere, men de møter heller ikke noen effektiv motstand; fra en politikerklasse som nå later til å ha overlatt nesten alt til "markedet" å ordne opp i.

Forfatteren gir en glimrende analyse av status quo nå ved utgangen av double-o-behave årene; og hun leverer et fint stykke samtidshistorie fra tiden vi har hatt siden murens fall og Sovjetunionens oppløsning.

Spesielt tilhengerne til markedsfundamentalismen burde lese denne boka.

(Det gjør de nok aldri)

Markedsfundamentalismen er bløende og døende, men noen har enda ikke forstått såpass.

Jeg launcher innlegget på 1. April.

All fools day.

NORGES OVEROPPHETEDE ØKONOMI: HVOR BLE DEN AV I ALT MYLDERET?

Våre selverklærte økonomiske "eksperter" de skvaldret så veldig nylig i vei om en overopphetet norsk økonomi; der det var livsviktig for land og folk å få tynt ut den såkalte restarbeidsevnen i fra alle sjuke nordmenn.

Her skulle jo sjuke folk ut av heimen og rullestolen, og vekk fra krykkene; ut å plukke søppel, ut å plukke blåbær; whattever som Pølse-Hansen trengte dem til.

Nå er superdepresjonen her, og det uten at "ekspertene" våre på noe tidspunkt så den komme; og mange arbeidsvante og friske nordmenn står nå i arbeidsledighetskø og tvinner tommeltottene.

Betyr dette at sjuke folk igjen kan få lov til å være i fred i Norge?

Eller skal Stoltenbergalliansen fortsatt få plage de sjuke i landet?

Bare av prinsipp?

SUPERDEPRESJONEN

Etter septemberkrakket i 2008 ble det stadig verre og verre for markedsfundamentalismens ridderskap (i både politikken og i media) å fortrenge virkelighetens fakta.

Ingen findress og snerpemunn, ingen fremmedord og kongelige selvtildelte ordener og medaljer kan lenger skjule at det vi her snakker om er et infantilt nasjonalt lederskap; forkledt som voksne.

Sånn går det når land og folk opphøyer grådighet og svindel til den nye religion; og vi velger oss selveste hantikka som det nye nasjonaldyret til å pynte opp Stortinget med.

• Kontunkturbarometeret 4. kvartal 2008
• Januarpakken 2009
• Februarpakken 2009
  
• To be continued?

STOLTENBERGALLIANSEN MÅ SENKES

(Det har aldri vært hverken lett eller populært å være den moderate)

Først har vi alle de norske høyrepartiene (fri og bevare) som må totalforkastes som irrasjonelle og bakstreverske; da gårsdagens løsninger har vist seg i praksis å slett ikke være bærekraftige på en lengre sikt.

* Det ytterste ytre styrbord

* Fremskrittspartiet

* Kristelig Folkeparti

* Høyre

Når vi nå går inn i en global økonomisk superdepresjon, som dessuten er skapt ene og alene av den rikmannspolitikken som disse partiene i årevis har lovprist, ja, så gir vel egentlig konklusjonene seg sjøl hva disse partiene angår.

For veik for veik og alt det der.

Så har vi Stoltenbergalliansen; den må også felles pronto.
Fordi de fortjener det.

Stoltenbergalliansen består nok av mye mer moderate parti enn den forrige regjeringen; men regjeringspartiene holder likevel ikke mål.
Lederskap på autopilot er ikke godt nok.

Ikke i Norge 2009.

Stoltenbergalliansen har uthulet ytringsfriheten i Norge over lang tid nå, og hva som verre er: Regjeringen har ikke vist tilstrekkelig og akseptabel styrke i forholdet vårt til EU.
Datalagringsdirektivet til EU skal forkastes høglytt i svulstige og musikalske ordelag; hvilket regjeringen Stoltenberg har feilet så sørgelig i å gjøre.

Superdepresjonen må tas alvorlig.

Jeg er heller ikke begeistret for regjeringens finansiering av Hamas, og med det Hamas gjerning.
Og superdepresjonen tas heller ikke alvorlig nok av den sittende regjeringen.
Til slutt feiler regjeringen grovt i kriminalpolitikken, i miljøpolitikken, og i integreringspolitikken.

* Arbeiderpartiet

* Senterpartiet

* SV

Det vil være i strid med min kristne tro å forbanne dem alle, men å høflig oppfordre velgermassen i Norge til å heller velge seg et anstendig parti å stemme på; se det burde kunne være innenfor de kristne rammer.

Tilbake står de 10 anstendige norske partiene.
Der burde det kunne finnes noe for enhver smak.

• Det Demokratiske Kjærlighetspartiet
• Norges Kommunistiske Parti
• Miljøpartiet De Grønne
• Rettferdighetspartiet
• Sosialdemokratene
• Pensjonistpartiet
• Familiepartiet
• Kystpartiet
• Venstre
  
• Rødt

FRANZ JOSEPH HERMANN MICHAEL MARIA VON PAPEN

Han ble født 29. Oktober 1879 i en steinrik og katolsk adelsfamilie i Westfalen som sønn av en godseier, og Franz Joseph Hermann Michael Maria Von Papen var hans navn.

Etter en militær utdannelse som kavallerioffiser begynte Von Papen på en diplomatisk løpebane som tysk militærattaché ved ambassadene i Washington og Mexico.

Under den store europakrigen var han først bataljonssjef ved vestfronten, og senere var han generalstabsoffiser i Forasia, og deretter var han major i den tyrkiske armeen i Palestina.

Han tok avskjed i fra militæret som oberstløytnant i 1919, og han begynte etterpå heller med å engasjere seg i politikk og konservative herreklubber.

Fra 1920-1928 og 1930-1932 var den stolte og konservative høiremanden medlem av det preussiske parlamentet for det Katolske Sentrumspartiet; hvor dagens mann tilhørte den monarkistiske høyrevingen.

Adels-og-høiremanden var fra 30. Januar 1933 til 1. Juli 1934 visekansler i Adolf Hitlers første tyske regjering.

Som høiremænder flest tok Von Papen det som en absolutt selvfølge at overklassens dannelse og manèrer skulle ha en slags magisk og siviliserende effekt på den irrasjonelle bøllekulturen på ytre høire fløy.

Von Papen tok svært svært feil.

Franz Joseph Hermann Michael Maria Von Papen var en erkekatolsk og konservativ adels-og-høiremand.
Akkurat det bør der ikke være noen som helst tvil om.

Og han trodde som høiremænder flest at landets ytre høyre kunne styres og temmes.

Han trodde feil.

Dessverre.

Og sånn var den historien.

ET MORALSK KONKURSBO

1941: JAPAN ANGRIPER DET BRITISKE IMPERIET

Det triste faktum var at flere asiater var villige til å kjempe for imperiet enn britene noen gang kunne ha forventet; eller som imperiet hadde fortjent for den del.
Indiske soldater kjempet og døde tappert i det intetsigende forsvaret av Singapore; burmesiske fjellstammer iverksatte raid mot den japanske hæren fra første stund.
Malayer og Eurasians holdt i gang byer som for eksempel Singapore, når alle spor av den britiske administrasjonen forsvant i vill flukt mot Australia.

Selv mens millioner av mennesker sultet i Bengal (Japanerne hadde kuttet vital ris-import, dette mens inkompetente eller korrupte administratorer var trege til å reagere på krisen), forble faktisk indiske offiserer og soldater, særlig muslimer, lojale til den britiske Raj.
Men når de japanske okkupantene til slutt hadde blitt utvist fra asia og krigen var over; så var ingen asiater i humør til å tilgi det lederskapet som hadde forlatt dem - og som hadde vist seg så svake og uforberedte da det gjaldt.

Likevel antok den britiske administrasjonen at imperiet uten videre ville kunne gjenoppta sin gamle herskerposisjon ved krigens slutt.
De mente også at imperiet kunne overta det uavhengige kongeriket Thailand.

Denne typen utkobling fra virkeligheten er, selvfølgelig, helt typisk for en verdensfjern og moralsk konkurs elite; og dette inkluderer absolutt finanseliten av den moderne markedsfundamentalismen i våre dager.
De historiske paralellene jeg beskriver her er nesten identiske i sitt mønster, og i sin oppbygning.

Det er slående hvordan vi ser den samme arrogante treghet og følelse av usårbarhet i forkant av katastrofen; alternerende med tungsinn og panikk når krisen først er i gang.
Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet 1. August på en annen blogg (VGB) da enhver oppegående analysator kunne se at krisen var nært forestående.
(Oppegående analysator, eller bare en ukorrupt - you`ll be the judge)

Septemberkrakket 2008 vil vi alle merke ettervirkningene av, og det lenge etter at denne bloggen er glemt forever.

Som herskerne av det tidligere imperiet før dem, så har dagens markedsfundamentalister alltid antatt at "de innfødte" er takknemlige for å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de skal tro.
Som imperialistene før dem, så vil også dagens lederskap få erfare at denne konstruerte folkelige "takknemligheten" kun er ett selvbedrag som de luller seg sjøl inn i.

Til slutt vil jeg få komme med en skarp advarsel til eliten i det politisk moderate Norge, som utrolig nok later til å mene at Fremskrittspartiet burde "få prøve seg" - basert på den samme historiske paralellen med The Empire Vs. Japan:

Kaster den sittende eliten oss til ulvene på dette ansvarsløse viset, så trenger de ikke forvente at lederstolen fortsatt står der og venter på dem eller deres parti når FRP-styret en gang senere er tilendebrakt.

Der er en stor forskjell på adelskap og på lederskap.

LEDERSKAP Vs. ADMINISTRASJON

Vi snakker i politikken og offentligheten om både administrasjon og ledelse all time high, men forstår vi egentlig forskjellen på de disse to begrepene?

Spørsmålet i overskriften burde være legitimt å stille.

Om det rent faktisk er legitimt å stille spørsmålet, vil praksis og empiri vise.

Ledelse og administrasjon er nemlig etter min mening to helt separate enheter, og de er kun sjelden pakket i én og samme person.

Lederskap: En leder er noen som evner å forstå hva motivene er for den individuelle samarbeidspartner; og utnytte dem til felles beste.

Lederskap vil si å klargjøre veien foran medarbeiderne; og deretter tillate dem til å utføre sitt aller beste, samt å gi dem deler av ansvaret for sluttresultatene.

Administrasjon: En administrator er noen som kan forstå hva som må bli levert, og når, og hvordan, og til hvilken pris det skal leveres.

Administratorer er fokusert på Key Performance Indicators (KPI) og er svært opptatt av målinger og rapporter.

En leder må alltid være karismatisk og fleksibel, mens en administrator må heller være dogmatisk og oppgavefokusert.

Disse to kvalitetene er sjelden funnet i ett og samme individ, men nettopp det forventer vi.

Hvorfor?

Er det virkelig noe galt med å ha både en leder og en administrator i ett system?

Riktignok innebærer dette en stor lønnskostnad med alle de kunstig høge topplederlønningene innen både politikk og finans ( m.m.) som vi akkurat nå erfarer i Norge, men dette er gjerne bare peanuts i den store sammenhengen?

Et veikt lederskap eller en pastellfarget administrasjon kan jo også bli svært svært kostbart for land og folk.

Gamlemor Norge risikerer jo faktisk å ende opp med selveste Fremskrittspartiet i regjering.

Underholdningsverdien i denne hypotetiske regjeringen er ikke, ene og alene, nok til at nakkehårene mine vil legge seg.

Jeg gremmes.

ULTIMATE BLACK HOLE

Hvordan skal Norge forholde seg til sine eventyrlige oljeinntekter?

Arbeiderpartiet forstår seg på de ordinære økonomiske lovene; som faktisk gjelder i logikkens virkelighet for oss alle.

Vi kan ikke som nasjon og som samfunn svi av alt sammen på en gang i ett heidundrandes haraball, uten at en slik standhaftig og vedvarende idioti gir seg utslag i den etterhvert så velkjente overopphetingen av den nasjonale økonomi.

Det er nå bare Fremskrittspartiet igjen av de norske parti, som faktisk fortsatt innbitt nekter å "tro" på disse økonomiske og matematiske lovene i fullt alvor; men Frp tror jo ikke på de globale klimaendringene heller.

Forståelsen for den vitenskapelige metode er ikke Fremskrittspartiets sterkeste kort, for å si det på en høflig og respektfull måte.

Men gråheten og fantasiløsheten er fortsatt det norske sosialdemokratiets to mest trofaste følgesvenner; hvilket da selvsagt aldri kan skyldes på politikkens ytre styrbord.

(Det skulle da jammen ha tatt seg ut)

Arbeiderpartiet og deres to våpendragere plasserer stadig mer verdier i utenlandske meglerhus, som da også er viden kjente for å spise godt av lasset på pengene de forvalter.

Jeg tror mye av den nasjonale oljeformuen kunne vært tryggere og mer lønnsomt investert i statlige gigantservere innenlands i Norge; som da kunne profittert både etisk og sikkert på Norges billige og miljømessig rene elektrisitet.

Behovet for en trygg og sikker serverkapasitet vil etter all sannsynlighet øke radikalt både nasjonalt og internasjonalt.

Her burde Norge kjenne sin besøkelsestid, og benytte seg av sine komparative fortrinn, før noen andre nasjoner med bedre næringsvett gjør det.

Forsvaret har mange trygge fjellhaller som er blitt til overs, og vannkraft har vi nordmenn mer av enn befolkningen vår forbruker.
Og staten flyter over med kapital fra oljesalget.

Serverkapasitet er noe verden alltid vil trenge; depresjonstider eller ei.