(Det har aldri vært hverken lett eller populært å være den moderate)
Først har vi alle de norske høyrepartiene (fri og bevare) som må totalforkastes som irrasjonelle og bakstreverske; da gårsdagens løsninger har vist seg i praksis å slett ikke være bærekraftige på en lengre sikt.
* Det ytterste ytre styrbord
* Fremskrittspartiet
* Kristelig Folkeparti
* Høyre
Når vi nå går inn i en global økonomisk superdepresjon, som dessuten er skapt ene og alene av den rikmannspolitikken som disse partiene i årevis har lovprist, ja, så gir vel egentlig konklusjonene seg sjøl hva disse partiene angår.
For veik for veik og alt det der.
Så har vi Stoltenbergalliansen; den må også felles pronto.
Fordi de fortjener det.
Stoltenbergalliansen består nok av mye mer moderate parti enn den forrige regjeringen; men regjeringspartiene holder likevel ikke mål.
Lederskap på autopilot er ikke godt nok.
Ikke i Norge 2009.
Stoltenbergalliansen har uthulet ytringsfriheten i Norge over lang tid nå, og hva som verre er: Regjeringen har ikke vist tilstrekkelig og akseptabel styrke i forholdet vårt til EU.
Datalagringsdirektivet til EU skal forkastes høglytt i svulstige og musikalske ordelag; hvilket regjeringen Stoltenberg har feilet så sørgelig i å gjøre.
Superdepresjonen må tas alvorlig.
Jeg er heller ikke begeistret for regjeringens finansiering av Hamas, og med det Hamas gjerning.
Og superdepresjonen tas heller ikke alvorlig nok av den sittende regjeringen.
Til slutt feiler regjeringen grovt i kriminalpolitikken, i miljøpolitikken, og i integreringspolitikken.
* Arbeiderpartiet
* Senterpartiet
* SV
Det vil være i strid med min kristne tro å forbanne dem alle, men å høflig oppfordre velgermassen i Norge til å heller velge seg et anstendig parti å stemme på; se det burde kunne være innenfor de kristne rammer.
Tilbake står de 10 anstendige norske partiene.
Der burde det kunne finnes noe for enhver smak.
7 kommentarer:
Til min fortvilelse ser jeg at det å kjempe for sin egen lille (eller store) klikk er målet for de fleste partier. Kople dette med absolutt inkompetanse og du har de større partiene i et nøtteskall.
Unntak kan finnes, men jeg gidder igrunnen ikke lete. Stolt leverer jeg en blank stemme.
Unntaket KAN være om kystpartiet stiller liste i Strand.
Løvebakken har jeg gitt opp for lenge siden. Syndfloden kommer ikke etter oss, den ER oss.
(vel, ikke akkurat oss - men du skjønner hva jeg mener)
Det spørs om vi egentlig har nok partier i dette landet. Kanskje det først og fremst det er dette vi skulle hatt mer av?
Antakelig.
Vi trenger bare 10 anstendige parti.
Og jeg har listet dem opp.
De andre uanstendige partiene kan med fordel nedlegges.
Men de har nok dessverre ingen skam i livet...all den tid de er uanstendige.
Den gode mann fra Tou er sikkert gjennomtenkt i sitt valg av en blank stemme, og jeg forstår faktisk tanken bak svært godt; men likevel: gi naturen en sjangse...vi kan ikke få fire nye tapte år i miljøkampen.
YO
Og ellers har fagforeningene tilsynelatende våknet.
- Det foregår en sniknedbygging av velferdsstaten gjennom en systematisk underfinansiering av offentlig sektor.
Det sa Fagforbundets leder Jan Davidsen i sin åpningstale til de ca. 500 deltakerne på Velferdskonferansen i Mars.
Davidsen sa videre at markedsstyringen gjennom såkalt New Public Management har på kort tid omdannet målene for offentlig sektor fra å tjene folk og næringslivet, til å tjene penger.
Fagforbundets leder la ikke fingrene imellom og sa klart ifra at dette er en utvikling som de ansatte i det offentlige ikke ønsker.
Davidsen gikk også langt i å advare (og det i klar tale) mot å undervurdere drivkreftene bak markedsreformene i offentlig sektor.
- Åpningen av offentlig sektor gjennom New public management sørget for at spekulasjonskapitalen kunne forankre seg i de realøkonomiske verdiene i offentlig sektor. Disse mekanismene må vi ikke underkjenne.
Davidsens sterke og helt totalt korrekte uttalelser betyr videre at LOs største forbund tar et kraftig oppgjør med markedsreformene i offentlig sektor.
Davidsen understreket at markedstilpasningen i offentlig sektor pågår med stor styrke, også under den rødgrønne regjeringen.
- Det er ikke nok sammenheng mellom det politikerne sier, og det de gjør. Fagbevegelsen vil ha en ny kurs.
Den rødgrønne regjeringen fikk gjennomgå fra flere hold på talerstolen på Mars-konferansen. Mange av representantene i salen var sentrale pådrivere for den rødgrønne valgseieren i 2005.
Misnøyen var godt synlig på overflaten. Flere av innlederne savnet et oppgjør med den markedsreformene i offentlig sektor.
- Regjeringen tar markedsstrukturene for gitt. De tar ingen dyptgående grep for å endre på dette, Tvert imot. På mange samfunnsområder tilrettelegger de rødgrønne for at høyresida kan gjennomføre omfattende privatiseringer over natta ved et eventuelt regjeringsskifte, sa Asbjørn Wahl, daglig leder for organisasjonen "For Velferdsstaten".
Han etterlyste også en mye større vilje blant de rødgrønne til å bruke offentlig sektor som eksempel for gode modeller i arbeidslivet.
- Da må de satse på offentlig sektor og bygge på ansattes kompetanse og deltakelse, sa han.
Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, advarte tilhørerne mot å tro at markedsreformene i offentlig sektor er en bølge som går over.
- Siden 2000 og opp til i dag har disse reformene blitt hyppigere, mer omfattende og mer markedsbaserte. Fagbevegelsen har havna på defensiven i denne kampen, sier han.
Røvik er ikke av den oppfatning av at New public management tankesettet er på retur.
- Det er en utbredt oppfatning om at alle typer organisasjoner, bør utformes i speilbildet av en bedrift. Forretningsformen er den dominerende måten å organisere samfunnsenheter på i dag, sier han.
Han mener det største problemet med denne forretningsmodellens dominans er hvor sjølbegrunnende den opererer.
- Man trenger ikke lenger å begrunne en reform av offentlig sektor eller hvorfor forretningsmodellen skal legges til grunn.
Røvik er også opptatt av hvordan ordene skiftes ut eller skifter betydning. Han mener det pågår en «språklig maskering» av politikken for å dekke over det reelle innholdet.
- Noen ganger kan ikke politikerne si rett ut at de driver med markedstilpasning i offentlig sektor fordi da reagerer folk med en gang. Derfor pakker de det inn i nye, mer nøytrale begreper, sier han.
I gårsdagens avis uttalte statssekretær i helse og omsorgsdepartementet, Dagfinn Sundsbø, at foretaksmodellen i sjukehussektoren ikke er New public management, men en styringsmetode. Stemmer det?
- Man kan umulig påstå at foretaksmodellen i helsesektoren kun er en nøytral styringsmodell. Uansett om man mener at foretaksmodellen er bra eller dårlig, så innebærer den i alle fall en markedstilnærming som reduserer politikernes mulighet til å styre, sier Røvik.
Han mener at foretaksmodellen definitivt likner mer på markedsstyring, enn på tradisjonell forvaltning.
Martin Kolberg fra AP har ellers nylig hatt ett mildt sagt lite heldig framstøt for å utfreppe selveste Fremskrittspartiet på fremskrittspartipolitikken.
Dette skjedde etter at FRP gikk 8.5 % fram på ei måling.
Anders Heger kommenterer:
I et helt døgn gikk jeg med en ekkel scene på netthinnen.
Bildet av Arbeiderpartiets generalsekretær som sniker seg inn i Frps politiske garderobe nattestid og tyvlåner Siv Jensens klær.
Martin Kolberg som dragqueen, presset inn i Frp-dronningens småtrashy sølvlamékjoler, omtrentlige sminke og perlekjeder, skjeggstubbene skjult bak tjukke lag av brunkrem og en billig polyesterparykk litt på snei – det gjør nærmest fysisk vondt å tenke på.
Men omtrent så uappetittlig var det faktisk å se ham utføre øvelsen i overført betydning på Dagsrevyen torsdag kveld. Usedvanlig lite elegant – som om han stolpret seg fram på høye hæler for første gang i sitt liv, og med et ansiktsuttrykk som om skoene var to nummer for små – forsøkte han å overtrumfe ytre høyre i kombinasjonsøvelsen selvfølgeligheter («norsk lov skal gjelde i Norge») og paranoide overdrivelser («radikal islam her i landet vokser seg sterkt ved henteekteskap»).
Ærlig talt, Kolberg: Dette tror du ikke på selv engang.
Det som i Siv Jensens munn (det skal hun ha) virker forfriskende, overbevisende, ærlig og rett fra levra, det blir hos Kolberg en utenatlært lekse han stotrer fram.
Den har troverdighet som et par løspupper.
Og slik er politikkens tyngdelov: Da tror ikke andre på det heller.
Det er jo nettopp Frps suksessformel: Hos Siv Jensen som hos Carl I. Hagen signaliserer fremmedskepsis og islamkritikk noe dypfølt, noe ekte, en slags dristighet til å si hva ingen andre tør snakke om.
Hos Kolberg signaliserer det etterplapring.
Det tok da også det politiske Norge ca. fire sekunder å gjennomskue utspillet fra generalsekretæren for hva det var: Et stykke ynkelig populisme, milevidt under Arbeiderpartiets verdighet.
Ørnen blant partiene er blitt en høne som kakler fortvilet etter den som har flest TV-kameraer rettet sin vei.
Og en politisk tungvekter som Kolberg må oppleve at folk nikker til nykommeren Abid Raja når han sier høyt det alle tenker: Arbeiderpartiet har panikk.
På en måte framstår det nemlig som mer patetisk å late som om man er fremmedfiendtlig, i håp om å gjøre seg lekker for velgerne, enn faktisk å være det.
Sentrale Ap-politikere har gjort den ene øvelsen mer absurd enn den andre i forsøkene på å stjele Frp-velgere.
Karita Bekkemellems sammenligning av hijaben med kjønnslemlestelse (!), Stokkan-Grandes støtte til rituell hijabbrenning (der tenker jeg de følte seg integrert, jentene på Grønland), inkluderingsminister Andersens idé om å klusse med asylretten for folk som blir tatt på Eventyrbrua med en brukerdose hasj.
Høna blant partiene kakler og kakler.
Men den legger ingen politiske egg.
Arbeiderpartiet selger sin verdighet, antakeligvis uten å få noen ting igjen.
Siv Jensen trenger ikke engang si det obligatoriske «velkommen etter».
Det holder for henne å smile, og si «fint, Martin».
Så tenker vi resten selv.
Nemlig at det han har levert, generalsekretæren, det er ikke en kraftfull markering av egen politikk, ikke et utspill som setter sosialdemokratiet på dagsorden som det beste alternativet i det tjueførste århundrets multikulturelle virkelighet.
Nei – det Arbeiderpartiets fremste tillitsmann har sagt, høyt og klart og i beste sendetid, det er dette: Fremskrittspartiet har en bedre analyse av disse greiene enn oss.
Derfor gjentar jeg hva de sier.
Da gjenstår bare ett spørsmål: Hvorfor i all verden skal man stemme på Arbeiderpartiet da?
Hvorfor ikke velge folk som i alle fall tror på det de sier, og har sagt det hele tida?
Arbeiderpartiet er ganske imponerende, når de gjør det de kan bedre enn noen andre: Løse vanskelige politiske oppgaver, tråkle seg gjennom et uoversiktlig landskap og forsøke å gjennomføre det muliges kunst på det umuliges scene.
Når de innser hvor vanskelige oppgavene er, men likevel ikke nøler med å gå dem i møte.
Når partiet forsøker å overgå ytre høyre i å forenkle verden derimot, framstår deres politiske prosjekt omtrent like fristende som å danse klinedans med en middelaldrende mann på høye hæler.
Kom deg heller ned på gulvet igjen, Martin.
Det er der du hører hjemme.
Sitat slutt.
Kanskje Sheriff Harry trenger selskap i vasstrauet?
Av ei drag-queen i rød-grønn kjole?
Sentralbanksjef Svein Gjedrem, oljefond-direktør Yngve Slyngstad og finansminister Kristin Halvorsen har sluppet altfor lett fra gigantspekulasjonen i aksjemarkedet med landets oljeformue.
Da det ble kjent at Statens Pensjonsfond Utland, oljefondet, hadde tapt 633 milliarder kroner i fjor, eller nesten like mye som et helt statsbudsjett, trøstet finansministeren folket med at vi ville få pengene tilbake når tidene ble bedre.
Det holder ikke.
Når bedrifter går konkurs, er verdien av aksjene tapt for alltid.
Bare brøkdeler av det landet tapte i fjor, kan vi vente å få tilbake.
Til tross for at det hele smaker av en gedigen skandale sitter Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, musestille.
Utenfor Stortinget er det bare Øystein Stray Spetalen som har sagt kraftig fra om den elendige jobben til forvalterne i Norges Bank.
Som stor aksjespekulant og kapitalist vet Spetalen antakelig hva han snakker om.
Terra-ordførerne ble hengt ut til spott og spe fordi de hadde spekulert bort fellesskapets midler på aksjemarkedet.
Når Norges Bank og Finansdepartementet gjør det samme med våre pensjonspenger, bortforklares det hele med at aksjemarkedet går både opp og ned.
Det har vært et faktum til alle tider.
Men saken er at samfunnet må sørge for av verken ordførere eller folk i oljefondet får lov til å spille hasard med samfunnets sparepenger.
Da Stortinget i 1998 vedtok at 40 prosent av oljefondets midler kunne plasseres i aksjer, stemte SV og Sp mot at oljefondet skulle eie aksjer overhode.
Som regjeringspartier gikk SV og Sp i 2007 inn for å øke andelen aksjer til 60 prosent.
Hadde SV og Sp stått på sitt opprinnelig standpunkt, ville landet ha unngått å tape flere hundre milliarder på statlig aksjespekulasjon.
Kystpartiet har også advart mot aksjestrategien til Norge i over tre år nå.
Legg inn en kommentar